Kultur

Bildet: Sign, 2004-2006, tapestry woven in collaboration with Benedikte Groth, 220 x 445 cm

At det skrives mye svada om kunst har nok de fleste kunstinteresserte lagt merke til. Særlig gjelder det kunst som ingen skjønner noe av, men allikevel blir skrytt opp i skyene av kritikere. Tegneren og skulptøren Jan Groth hører hjemme i den kategorien. Med årene har han blitt løftet høyere og høyere i norsk kunstliv mens det kunstfaglige tåkepratet blir stadig mer ugjennomtrengelig og mindre avklarende.

I mai måned og utover sommeren var Groth Festspillutstiller i Bergen og i disse dager mønstrer han en stor utstilling i Galleri Riis i Oslo. Her blir det også vist tegninger og skulpturer. Det er den enkle streken som er Jan Groths varemerke, en enkel håndtegnet strek på hvitt papir. Intet mer og intet mindre.

«Hans strek omsetter psykiske bevegelser til grafiske tegn, til en personlig skrift i et vokabular med formgrupper han har gitt uendelige variasjoner.»

Sitert fra Norsk leksikon som borger for en faglig, nøktern standardkunnskap på kunstens område.

Wall drawing for Bergen Kunsthall I, 2017, crayon on wall, 477 x 2020 cm (unique), Maquette for Open, 2017, patinated bronze, 118h x 28w x 23,5d cm

 

Karakteristikkene «psykiske bevegelser», «grafiske tegn» og «personlig skrift» tyder på at det i Groths streker ligger en skjult mening vi kan dechiffrere. Men siden ingen kan hoste opp en kodenøkkel, hvordan kan man da vite at streken bærer på en dypere mening? For alt vi vet er kanskje disse grafiske tegnene bare banale streker og kunstnerisk sett helt uinteressante. Her er det bare å avvente faglig avklaring. Hva kunstneren mener i denne sammenheng er helt uvesentlig, med mindre strekene på visuelt vis kan bekreftet meningen. Men fra det hold er det stille som i graven.

The Bundle, 2017, 7 individual bronze sculptures, overall installed dimensions 199 x 333 cm

Når det gjelder Groths skulpturer så har kunstneren transformert streken til frittstående bronsestenger som er stilt opp mot en vegg. Nå er ikke streken lenger et grafisk tegn men et skulpturalt uttrykk i rommet. Dermed har de psykiske bevegelsene og den personlige skriften nådd et nytt stadium av kommunikasjon, men neppe av det seriøse og dypsindige slaget. De skrått-stilte skriftstengene i bronse virker rett og slett komiske. Strekens spontanitet har plutselig forsvunnet. Bronsestengenes materialitet har tømt den grafiske egenarten for dens tegneriske egenskaper og dermed forsterket dårskapen i Groths kunstneriske prosjekt. Dermed ikke sagt at strekene på papir har noe mer kunstnerisk å by på. Begge stiller i samme klasse av utarmet kreativitet.

Galleri Riis Oslo:
Jan Groth, tegninger og skulpturer
Varer fra 16/9 til 14/10