Kultur

Bjarne Melgaard er visst på vei hjem. Han er lei av å bo i New York og leve i det moderne Sodoma. Norske kunstnere på 1800-tallet reiste også ut, men de returnerte til gamlelandet med kunstneriske erfaringer og innsikter som beriket den norske kulturen. Ikke slik med Bjarne Melgaard. Hans bidrag i denne tradisjonen, nå pedantisk, for ikke å si pederastisk og provokatorisk plassert i galleri Rod Bianco, er livserfaringer fra en svinesti. Kort sagt en kulturforringelse.

Det er mulig alt dette svineriet skal plasseres i hans planlagte Dødshus på Ekely, som en slags forberedelse til straffen i Dantes helvete, der synderne til evig tid må repetere sine jordiske ugjerninger. Men siden vi befinner oss i kunstens virkelighet og dagens verden finnes det verken straffer eller normer som kan vurdere Melgaards bidrag til den norske felleskulturen. Skjønt et normalt blikk på utstillingsmaterialet burde tilsi en annen destinasjon enn et galleri, snarere et forbrenningsanlegg for giftig avfall.

Det som har forundret meg i alle år, er hvordan Bjarne Melgaard har havnet så høyt på strå i kunstfeltet. Som tegner har han en slapp strek og hans maleriske grep er slurvete, en tiåring ville nok vært mer potent i engasjementet. Nå er ikke kunstneren i mangel av akademisk skolering. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, Amsterdam og Maastricht, enkelte referanser fremhever også akademistudier i Warszawa. Melgaard har tydeligvis hatt et umettelig behov for kunnskap, men det er ikke så enkelt å få gull ut av gråstein, selv med snurrebassen som peilepinne.

Også på denne utstillingen, i Rod Bianco, synes peilepinnen å ha hatt kurs for de seksuelle lyster, nå på et felt for de pedofile drømmer. Melgaard har alltid kretset om de seksuelle avvik, spesielt rå og voldelig homoseksualitet, men også lefling med pedofili. Utrolig nok selger det som hakka homomøkk, og samtidig verdsettes det av den kunstfaglige eliten som nyskapende og grenseoverskridende kunstverk. Sett fra svinestiens synsvinkel er naturligvis perversjoner det optimale uttrykk for kunstens frihet, foreløpig. Nå gjenstår bare torturen av det menneskelige legeme, og friheten til å drepe.

Men det er ikke der kunstneren Bjarne Melgaard befinner seg nå. Hans utstilling i Galleri Rod Bianco viser at han ennå har et stykke igjen til sitt heslige Dødens hus. Utstillingsmaterialet i Rod Bianco er tredelt, i tegninger, skulpturer og en bisarr installasjon. Tegningene er alle i samme format og dandert på veggen i lineær monotoni. Det tegneriske grepet er ganske trivielt, en slags Picasso-liknende strekfabulering med vekten på seksualisert figurasjon. Tematikken er som på de fleste do-vegger, der utøverne lirer av seg frekke ord og stygge tegninger. Dette er den provokatoriske Melgaard på lavbluss.

Så har vi rosinen i sexpølsa, en installasjon montert som noe i retning av skogsinteriør og søppelfylling. Her har kunstneren plassert en rekke jentedukker, trolig produsert i Asia for pedofile avvikere, som har sans for den snuskede konteksten. Dukkene er sminket og stivpyntet, med det for øye å friste perverterte mannfolk. Konteksten er her interessant, i den forstand at den forskrudde seksualiteten utfolder seg i omgivelser av forfall.

Det er her nærliggende å trekke den slutning at kunstneren ser på avfallsmiljøet som det naturlige sted for skeiv seksualitet. I Barcelona derimot har man tatt et helt annet grep. Her er det opprettet en bordell hvor menn kan velge en lekker og lettkledd jentedukke i luksuriøse omgivelser. For 1000 kroner timen kan den pedofile oppleve en stund av sanselig rus, helt uten moralske anfektelser eller fordømmelser. Dukkene sier heller ikke stort, men de inngår da heller ikke i en kunstinstallasjon signert Bjarne Melgaard.

I Melgaards installasjon brukes dukkene på en helt annen måte. Her inngår de i kunstnerens visuelle visjon av en seksuell strategi på forfallets premisser. Riktignok er seksualiteten noe naturgitt, men den har også en hensikt, som søker noe mer enn det å tømme seg i en jentedukke på avfallsdynga. Mitt inntrykk av Melgaards installasjon på denne utstillingen, er at kunstneren roter rundt i underlivet og den avstumpede sanseligheten, som om livets store mysterium ligger i forfallets modus.

 

Galleri Rod Bianco:
Bjarne Melgaard. « Sugar Amnesia»: tegninger, skulpturer, installasjon
Varer fra 17/3 til 22/4, 2017

Mest lest

Den franske tragedie

Folkesjela