Kultur

Det som slår meg i Gro Finnes billedproduksjon, er håndteringen av streken, og ikke den grafiske trykkteknikken. Hennes utstilling nå i Galleri Norske Grafikere bekrefter dette særtrekket. Hun utnytter streken på en måte som både er original og uttrykksfull, særlig når det gjelder portretter og selvportretter. Trolig var det også det aspektet som gjorde utslaget da hun på fjorårets Høstutstilling ble tildelt Norske Grafikeres Fonds pris for beste grafiske verk.

Flesteparten av arbeider på denne utstillingen kretser om portretter. Vekten i fremstillingen ligger ikke på den presise fysiognomi, men på de spor som har preget individet under livsvandringen. Det sentrale uttrykksmiddelet blir dermed streken, de følsomme og vibrerende linjer som tegner og tydeliggjør tidens vekslende innvirkninger på et ansikt. Her går det primært ikke på gjenkjenning , men å tolke livserfaringenes uttrykk i den enkeltes ansikt.

Slik sett har Gro Finne en uvanlig vinkling på portrett-temaet. Hun jakter ikke primært på portrettlikhet gjennom presis form og detaljering. Hennes strek søker etter de tegn som samspillet mellom natur og individ avsetter i ansiktets overflate. Hun tegner nærmest et kart over et menneskelig landskap i stadig forandring, der linjens bevegelser styres av hennes omtanke for individets sjelelige tilstander.

Allikevel er ikke tegningene preget av ekspressivitet, deres uttrykkskarakter er tvert imot dempet ned til et nærmest meditativt nivå, som innbyr til stille betraktning og innlevelse. Det er både tiltalende og tankevekkende, spesielt i forhold til Finnes tegneriske fremgangsmåte. Men når hun «presser» den følsomme strektegningen inn i ulike trykktekniske prosesser, enten det gjelder silketrykk eller andre grafiske metoder, så svekkes den sarte tegnekarakteren.

Dette skjer uansett fargebruk og sjablongformede flater. Fargene blir liggende utenpå, som et umotivert filter, og sjablongformene fremstår som et forflatende element i forhold til strekens psykiske utstråling. Etter mitt skjønn tar trykkteknikkene helt luven fra tegningenes spesifikke uttrykksfylde. Uten å si noe negativt om grafikk som uttrykksform, synes jeg allikevel at Gro Finnes tegneriske begavelse burde få utfolde seg på sjangerens egne premisser. Eller at hun utvikler grafiske løsninger der følsom strek og trykketeknikk samarbeider bedre.

 

Norske Grafikere:
Gro Finne, grafiske trykk og blandingsteknikker
Varer fra 16/3 til 9/4, 2017

Mest lest

Den franske tragedie

Folkesjela