I forbindelse med hundreårsjubileet har Tegnerforbundet markert begivenheten med mønstringer av både tilbakeskuende og aktuell karakter. Det har vært interessant å se de ulike typer av tegnekunst, som har utfoldet seg i aviser, bøker eller som selvstendige bilder. I slike tilbakeblikk ser vi også stilmessige endringer og personlige håndgrep, samtidig som det historiske bildet viser oss en norsk tegnekunst preget av oppfinnsomhet, stort mangfold og høy profesjonalitet.

På grunn av tegnekunstens teknikker, redskaper og materialer har sjangeren i liten grad beveget seg ut over sine visuelle grenser. Håndverket har alltid stått høyt i kurs, både i utdannelse og skapende praksis. Tegningen har alltid lagt vekten på å formidle informasjon og kunstnerisk mening. Da kommer man ikke så langt med livlige kruseduller og fargesterke eksplosjoner, selv om kunstneren har vært stappfull av følelser og et heftig uttrykksbehov.
De to kunstnerne som nå er på plass i Tegnerforbundets lokaler, Øyvind Sørensen og Liv Dessen, anskueliggjør nettopp tegnekunstens ytterpunkter. Der førstnevnte er presis og poengtert i sin tegneriske formidling, er sistnevnte uklar og utilgjengelig. Tidsavstanden mellom de to sier selvsagt mye om ulike holdninger til tegnekunstens tradisjoner. Sørensens avistegninger, illustrasjoner og portretter er skapt i en helt annen tid enn Dessens arbeider. Det er i første halvdel av 1900-tallet, mens Dessen er en dagsaktuell tegner.

liv.dessen.Jazz-bilde--768x540                          Liv Dessen
Sammenstillingen av de to tegnerne er instruktiv, men også dristig. Der Sørensens tegninger er klare og presise i form og innhold, skjønt noe tørre i strek og valør, er Dessens arbeider overeksponert i et ekspressivt register. Her blir det pøsa på med sterke farger og svarte felter som er helt uten formal styring og visuell organisering. Det er vanskelig å se at dette har noe med tegning å gjøre, og avgjort ikke med tegnekunst. Kunstneren virker både udisiplinert og tegnerisk uerfaren, kort sagt uprofesjonell, og det forundrer meg at den typen bilder har havnet på Tegnerforbundets vegger.
Øyvind Sørensen er kanskje ikke den mest subtile og sofistikerte tegneren i Forbundets medlemsregister, men han har et profesjonelt grep om virkemidlene og den motiviske utformingen. Her handler det alltid om formidling og kommunikasjon mellom kunstneren og hans publikum. Liv Dessen derimot går sine egne veier, i retning av det som kalles jeg-eksponering med fullt trøkk. Det resulterer i en ustyrlig kreativitet og kaotisk uttrykksform som bare kunstneregoet ser og skjønner hensikten med.
Den slags blir det ikke mye kunstnerisk kommunikasjon av, et vilkår som tegnekunstnerne helt siden Tegnerforbundets opprettelse i 1916, har hatt som skapende forbilde. Heldigvis er Dessens emosjonelle eksesser på billedflaten nokså uvanlige i Tegnerforbundets kreative portefølje. Naturlig nok er hovedlinjen tradisjonsbundet, men stadig dukker det opp nye tegneriske grep og temaer som vitner om at Tegnerforbundet, tross sin alder, har en frodig og livskraftig medlemsmasse.

ANNONSE

Tegnerforbundet:
Øyvind Sørensen og Liv Dessen
Varer fra 11/8 – 19/9 -16

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629