Gertsch,Triptychon-Schwarzwasser,1992,woodcut,3woodcuts,3sheets,276x597,Impression_no9

Profesjonelt håndverk står ikke akkurat høyt i kurs hos norske kunstnere. Det oppfattes snarere som en begrensning og ikke en mulighet for nyansert kreativitet. Dagens kunstnere har havnet i den utrivelige situasjon at hendenes profesjonelle håndlag er ubrukelig når kunstverk skal kreeres. Skjønt utrivelig er den vel egentlig ikke. Nå trenger man jo ikke å rote rundt i materialiteten med kravstore hender for å formgi et kunstobjekt.


franz.gertsch

Kunsten er i dag teori, tankeprosesser og åndsliv. Det har kunstnerne lært på Akademiene landet rundt. Derfor er håndverket et tilbakelagt stadium, så også de kunstneriske verdiene og kvalitetene. De ubegavede setter nå normen. Det fikk vi forleden grundig dokumentert av en viss politimann i Tromsø. Men allikevel er ikke håndverket mer utdatert enn at dyktige samtidskunstnere fortsatt kan skape betydelige verker i kraft av håndens profesjonalitet.

På være hjemlige jaktmarker er Sverre Malling en suveren billedskaper med et tegnerisk håndlag som kan ta pusten fra en. I Galleri K på Skillebekk finner vi nå en tilsvarende håndverksmessig profesjonalitet. Det er i den sveitsiske kunstneren Franz Gertschs digre tresnitt. Til tresnitt å være, er de i uvanlig store formater. Ja, noen trykk på denne mønstringen er faktisk over to meter, skjønt det finnes trykk fra hans hånd på over 6 meter. Slike formater tilsier et det ikke finnes en stor nok presse til å trykke dem. Derfor blir også selve trykkeprosessen utført med følsomme hender som presser papiret jevnt over trykkplaten.
Franz Gertsch er da heller ingen smågutt i det internasjonale kunstfeltet. Han er høyt vurdert både hva angår kvalitet og pris, og i Sveits har han fått sitt eget museum. Men så har han også hatt en lang fartstid på kunstens område; fødselsåret er angitt til 1930. Han tilhører dermed den generasjonen kunstnere som etablerte seg på 60-tallet, en periode preget av popkunst og fotorealistiske strategier.

ANNONSE

Frem til 1986 malte Gertsch store fotorealistiske bilder, men skiftet så over til grafikken og tresnittets mer krevende prosedyrer. Formatene var fortsatt store, men teknikken en helt annen. Den omstendelige skjæringen i treplaten og den presise figurasjonen han ønsket å anskueliggjøre, bød på helt spesielle utfordringer. Samtidig som han ville beholde den utpreget realistiske fremstillingsformen, søkte han etter et uttrykk som også insisterte på at slike billedfremstillinger er noe helt annet enn virkeligheten.

Problemstillingen er egentlig nokså banal. Den peker på det forhold at folk ofte forveksler et realistisk bilde med virkeligheten, som om bildet bare er en kopi og dermed lite interessant som visuelt kunstverk. Dette er et kunstneroppheng innenfor modernismens horisont og egentlig en nedvurdering av bildets potensiale som kunstnerisk kommunikasjon. Selv om bildet legger seg tett opp til den synbare virkeligheten, forsvinner jo ikke billedkarakteren, den bare skjuler seg selv i sansningens uttrykksformer.

Gertsch,Doris,1989,woodcut,three-blocks,244x184cm,III_V

Bilde: Doris (1989)

Derfor er det heller ingen grunn for en kunstner å nedtone den synbare virkeligheten, slik at bildets visuelle egenart skal kunne bli mer kunstnerisk virkelig. Bildet er alltid sin egen virkelighet, og egentlig ikke noe vi trenger å trekke i tvil, eller trikse med, for at det skal bli mer kunstnerisk fattbart. Det er i den retningen Franz Gertsch beveger seg når han skaper sine store og slående tresnitt. Hans motiver, enten det er portretter eller naturutsnitt, har gjennomgående en diffus uttrykkskarakter, som om de befinner seg bak et skjermende slør.
Men får inntrykk av at kunstneren prøver å skjule noe ved den synbare virkeligheten, for på den måten å betone det kunstneriske ved bildet. Dermed også at det kunstneriske ikke har noe med virkeligheten å gjøre, men hører til bildets egen virkelighet. På den annen side synes denne sløreffekten å peke på noe gåtefullt ved selve motivene, at de skjuler noe som ikke kan utsies på noen annen måte enn å unnsi det. Denne dobbeltheten ved formuttrykket gjør at tresnittene på samme tid uroer og fascinerer. Men blir ikke ferdig med å se, men fastholdes av det visuelt uutsigelige, som bildet dog skal røpe.

Galleri K. Oslo:
Franz Gertsch, Tresnitt
Varer fra 6.mai til 12. juni 2016

 

 

Toppbilde: Triptychon – Schwarzwasser (1992)

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629