Kultur

Bilde: Mikkel McAlinden Cars passing

Når man ser på Mikkel McAlindens store og krystallklare fotografier i Galleri K og deretter leser forordet til hans katalog, skrevet av forfatteren Thure Erik Lund, er det som å vandre inn den absolutte tåkeheim. Sjelden har jeg lest noe så språklig jålete og utilgjengelig, og som til de grader står i skrikende kontrast til McAlindens intense billedrealisme. Det virker som om forfatteren gjør sitt beste for å tilsløre fotografienes åpenbare intensjoner.

Tydeligvis har ikke publikum lest forfatterens svadaforord, for salget og reservasjonene er mange, til tross for høye priser på et fotografi. Men nå er det ikke hvilke som helst fotografier. I format er de uvanlig store og McAlindens tilnærming til sine motiver røper en realistisk orientering som har hentet inspirasjon fra de store kunstnerne i europeisk maleri. Det er en vinkling på den sansbare virkelighetserfaringen, noe i retning av et fotorealistisk maleri, men uten maleriets virkemidler.

Gjennom mange år har fotografene forsøkt å bli godkjent som kunstnere på lik linje med tradisjonelle billedkunstnere. Det har ikke vært lett, for fotografiet eksponerer jo en ren kopiering av det synlige, kort sagt en identitetsrelasjon som gir minimale muligheter for kunstnerisk fabulering og variert bruk av maleriske virkemidler. Derfor har også kunstfotografene tatt en rekke grep som har gitt rom for å bryte med de fototekniske begrensningene og dermed åpne for en friere motivbehandling.

Mikkel McAlinden har gått den motsatte vei. Han har et åpent blikk for sansningens umiddelbare kontakt med virkeligheten og velger med omhu ut det han vil avgrense som et interessant motiv. Her er det valget som er avgjørende, ikke den fototekniske prosessen, den er gitt og den behersker han til fulle. McAlinden er på jakt etter bestemte motiver som kan si noe om verden i dag, om spesielle hendelser, ladede øyeblikksintrykk, vakre naturutsnitt og nøkterne observasjoner.

Han kaller utstillingen «Monuments», en tittel mer konseptuell enn realistisk, som da heller ikke gir særlige holdepunkter i forhold til billedmaterialet. Fotografiene taler mer om spesielle erfaringer kunstneren på sine reiser utenlands har transformert til unike bilder der og da. Om ikke bildene sier så mye, annet enn at fotografen har valgt dem ut fra et bestemt samfunnsengasjert perspektiv, er titlene mer informative, i den forstand at de angir sted og motivets innhold, for eksempel muslimer i bønn, fluktveier for flyktninger og gruvearbeidernes forlatte klær. Øyeblikksbildene og naturmotivene faller utenfor det perspektivet.

Selv om utstillingens tittel «Monuments» virker noe påklistret, har fotografiene en monumental karakter som er slående og tiltalende. Det gjelder ikke bare den frapperende virkelighetskarakteren, men først og fremst at de er visuelt vakre, en egenskap som gjennom mange tiår har vært forbudt i samtidskunsten. I kunstnerkretser er skjønnheten fortsatt et tabu, ikke bare estetisk men også politisk. På det punkt er ikke McAlinden helt stueren, men han henter seg inn i den kontekstuelle vinklingen. Skjønnheten har en PK bismak.

Galleri K:
Mikkel McAlinden, fotografier
Varer fra 25/8 til 24/9, 2017