Kultur


Lene Ørnhoft, Majorstuen Stasjon, Oslo, ca. 1925, olje på lerret, 55 x 60 cm. Foto: Galleri A / A minor / Facebook.

 

Billedkunstnernes forhold til fotografiet har vært problematisk helt siden sent 1800-tall. Mange følte det som en konkurrent, i den forstand at fotografiet i langt høyere grad enn maleriet kunne avbilde virkelighetens verden. Andre kunstnere så her en mulighet. Nå trengte de ikke å være friluftsmalere ute i naturen, men bare knipse et bilde og fullføre motivet/maleriet i sitt atelier. Trolig den mest negative holdning til fotografiet på kunstens område, skyldtes fototeknikkens upersonlige «entzauberung der Welt», at tingenes perseptive fortryllelse fordamper.

Men slike problemstillinger er for lengst utdaterte. I dag har kamerabaserte bilder status av kunstfotografi og er en kunstnerisk uttrykksform på linje med billedkunsten. Enkelte fotografier blir endog solgt på auksjoner for millioner av kroner og kjøpt av samlere. Fotografiet har også invadert billedkunsten på en mer direkte måte I dag er det enkelte kunstnere som blåser opp et fotografert motiv og kopierer det eksakt med maleriets virkemidler.

Dermed blir friluftsfotografen en ateliermaler som ikke skildrer et utsnitt av virkeligheten, men kopierer et fotografi av den. Denne slaviske bundetheten av et fotografi kan være problematisk for en billedkunstner, særlig når kunstneren bruker gamle fotografier som ble knipset lenge før hun ble født, som med Lene Ørnhoft. Hennes utstilling nå i Galleri A består av malerier som nitid har kopiert gamle fotografier med motiver fra Oslo – Kristiania. De er utformet i realismens formspråk på basis av realistiske fotografier som viser byvirkeligheten i hovedstaden for nærmere hundre år siden. Kunstnerens perspektiv er å gjøre fortiden nærværende slik at vi bedre kan forstå vår samtid. Kort sagt skape et moderne historiemaleri.

Det må være en besynderlig situasjon for en realistisk orientert kunstner når hun tidsmessig ikke har tilgang på den perseptive erfaringsfylden som Oslo-borgerne var fortrolig med den gangen. Selv ikke de gamle fotografiene kan formidle den. Kunstneren blir da sittende igjen med en ganske falmet og dublert realismestrategi. På den annen side er Lene Ørnhoft en relativt dyktig maler med stor sans for historiske tradisjoner og tidstypisk klesdrakt. Slik sett er maleriene informative, spesielt når det gjelder arkitektur, folk og bymiljøer.

Mulig på grunn av troskapen mot de gamle fotografiene så virker den maleriske utformingen av motivene nokså tørr og livløs. Fargene er saklige og definerende, men gløden mangler. Selv om kunstneren jobber realistisk burde det ikke være til hinder for å ta lærdom av impresjonistenes fargeinnsikter. De skapte liv og energi i fargen, men det må nærstudier til. Nærstudier trenger kunstneren også når det gjelder anatomi. I enkelte av bildene ser vi pinlige svakheter som skjemmer motivet og svekker hennes profesjonalitet. Men det er bare å stå på, så får vi se ved neste mønstring.

 

Galleri A:
Lene Ørnhoft, malerier
Varer fra 12/4 til 6/5, 2018

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.