Kultur

Vanessa Baird er en meget omtalt og omdiskutert billedkunstner. En heftig debatt oppsto da hun for fire år siden leverte sitt utsmykningsoppdrag, 3 store veggmalerier til bygg R6, der Helse- og omsorgsdepartementet holdt til. Men de ansatte i HOD ønsket ikke å ha bildene på sin arbeidsplass, de ville ha dem fjernet, så da ble bråk i kunstnerkretser. Etter en lang og vrien dialog kom partene til enighet om en ny plassering.

Sett i forhold til de ansattes traumatiske opplevelser under terroraksjonen mot regjeringskvartalet, er det forståelig at enkelte av Vanessa Bairds motiver kunne utløse angst og sorgreaksjoner. Så langt tenkte ikke kunstneren, som ikke akkurat er kjent for å skjønnmale det ubehagelige i tilværelsen. Hennes utstilling nå i Kunstnernes hus er da heller ingen skjønnskrift for skolebarn, for her tegner hun «det vi helst vil lukke øynene for», som om hennes motiver skulle være reinspikka virkelighet.

I flere henseender er Vanessa Bairds utstilling uvanlig. Hun har «tapetsert» alle fire veggene i den ene overlyssalen med tegnede papirremser som strekker seg fra taklist til gulv. Det blir mye tegninger når målene på rommet er ca. 31 x 8 x 4 meter. Effekten er overveldende og klaustrofobisk. Man føler seg sperret inne i en hjernekasse av tegneriske fantasier som både er morbide og angstfulle. Kunstneren har rett i at disse synene er noe vi vil lukke øynene for, men da som tegneriske produkter.

For dette er en hjernekassekunst som ikke viser oss en troverdig virkelighet, men regulære forvrengninger og tolkningsfantasier fra en politisk korrekt mentalitet. Det utstilte tegnematerialet faller i to grupper. I den ene gruppen har kunstneren omtolket folkeeventyrene vår i retning av anale og genitale overdrivelser. Her er det mye snadder for folk med bisarre og forkvaklede behov. I den andre gruppen har kunstneren konsentrert seg om motiver med hav og migranter som enten har druknet eller svømmer for livet. Her er Bairds samfunnsengasjementet iøynefallende og påtrengende påståelig, som om det er tematisert og formgitt ut fra en udiskutabel samvittighet.

Kunstnerisk sett er Vanessa Bairds utstillingsprosjekt originalt og slående, men det lider under mangelen på åpenhet og tankefrihet. Publikum får ikke puste og reflektere i denne politisk korrekte hjernekassen. Den fungerer som et lukket propagandarom, der verden er ferdig tolket. Sjelden har uttrykket «ekkokammer» vært mer treffende for et kunstprosjekt. Her er det ingen dialog med omgivelsene, bare en insisterende monolog som hverken har behov for avklaring eller utdypende tanker. Denne mønstringen er en kunstnerisk fasit.

Allikevel har den noen tvilsomme aspekter om bør belyses. Primært gjelder det de to grupper av motiver som kunstneren utbroderer med stor iherdighet. Omtolkningen av de norske folkeeventyrene hører til venstresidens vellystige dekonstruksjon av vår nasjonale kultur, som i Bairds visuelle vinkling utdypes til en underlivsproblematikk av det perverse og ondskapsfulle slaget. Denne svertingen av norske kulturtradisjoner kobler så Baird tematisk til migrasjonen og vår manglende omtanke for mennesker i nød og død. Skal vi ta dette for pålydende så er den norske kulturen årsaken til at vi er uten empati og samvittighet.

Koblingen er så åpenlyst politisk og spekulativ at Vanessa Bairds kunstneriske ambisjoner lider et veritabelt skipbrudd. Jeg har tidligere hatt sans for hennes figurasjon og tegneriske ferdigheter, så også hennes fabuleringer, men i dette klaustrofobiske hjernekasseprosjektet har kunstnerens kreativitet blitt overstyrt av politikken og endt opp i en situasjon der estetikken er død. Da er det på tide å spørre: Har ikke Vanessa Baird noen omsorg for kunsten lenger?

 

Kunstnernes Hus:
Vanessa Baird, pastelltegninger i stort format
Varer fra 10/11 til 29/1, 2018