Kultur

For noen kunstnere er forholdet til fortiden og fortidens kunst problematisk. I de historiske tradisjonene ligger det så mange føringer og forventninger at en oppegående samtidskunstner fort går på veggen, eller utvikler mer rabiate kreativitetsforstyrrelser. Generelt gjelder det jo for modernistiske kunstnere, at de hater fortidens kunst, og prøver å fortrenge den, mens de kule og politisk korrekte samtidskunstnerne gjør hærverk på den. Selvsagt ikke på originalverkene, i alle fall ikke ennå, men reproduksjoner av dem.

I OSL contemporary, et galleri på Frogner I Oslo, har den venstreradikale kunstneren Vanessa Baird fått barnebildene til barokk-kunstneren Peter Paul Rubens i vrangstrupen. Barneportrettene, som er av Rubens egne barn, har kunstneren malt og tegnet med stor innlevelse og omtanke. Og ikke minst, formgitt portrettene med en suveren sikkerhet og profesjonalitet som bare noen få kunstnere i ettertid har maktet. Derfor hører hans verker også til de ypperste i kunsthistorien. Det burde man respektere og formidle videre, ikke bare som målestokker for kunstfaglig innsikt, men mest fordi slike unike prestasjoner gir historien mening og kaster lys over fremtiden.

I en tid hvor det hverken finnes mening eller historiske tradisjonslinjer, har man heller ingen ting å formidle videre. Da blir også friheten tvangsmessig blind og kreativiteten rabiat rettet mot å destruere fortidens vakre mesterverker. Vanessa Bairds hærverk mot barneportrettene til Rubens kan vanskelig tolkes annerledes. Vi skal også merke oss at hun går til angrep på uskyldige barn og skjærer ut deres øyne. Mulig det bare er tenkt som et formalistisk grep for å skape ny visuell mening, men det er uansett en kunstnerisk handling som ødelegger synet til barna, dermed også deres mulighet for blikk mot fremtiden.

Det er noe infamt og utspekulert ved dette misbruket av barneportrettene. Vanessa Baird må være ganske ufølsom for barns sårbarhet og kunstens verdier når hun helt ubesværet klipper i stykker ansikter og plasserer øynene her og der på portrettene. Man må gjerne kalle opplegget for gjenbruk (appropriasjon) av reproduksjoner og revitalisering av barokkens kunst, for å si det på en moteriktig måte, men fremgangsmåten er bare banal og kunstnerisk ubegavet. Den vil kanskje virke festlig og fantasifull i barnehager, der ungene ikke skjønner at de blir utsatt for et politisk fortidshat som gjør småtassene blinde for fremtiden og dermed lett manipulerbare.

Men dette er altså en kunstutstilling, med arbeider av en fetert samtidskunstner, der galleriets lokaler borger for en institusjonalisert kvalitetsnorm. Nå har jeg sett andre arbeider av Vanessa Baird, og hun har avgjort kunstneriske evner, men dette er så lettvinte og ideologisk betente produkter at intet galleri burde ha stilt dem ut. Dette er bare tankemessig grums fra en kunstner som har mistet det kreative gangsynet. Da er det vel heller ikke så rart at hun klipper ut øynene på barneportretter fra barokken. Et sted må man jo begynne å fjerne det tradisjonsbaserte fremtidsblikket.

OSL contemporary;
Vanessa Baird, «I’ve got ants in my pants»
Varer fra 16/11 til 22/12, 2018

 

 

Originalvaren:

Rubens Clara Serena, som døde bare 12 år gammel