Det har gått noen tiår siden modernistene utprøvde restene av kunstverkets materielle virkemidler. I maleriet gikk sluttfasen fra det monokrome bilde til blindrammens fysiske beskaffenhet, mens skulpturen endte opp i hvite kuber og jernskrap. Da kunstens gjenstandskarakter omsider var kjørt til bunns, kastet kunstnerne blikket på det prosessuelle. Dette at det kunstneriske uttrykkes gjennom en vedvarende prosess, uten å ha noe ferdig verk som målsetning.

På 70-tallet sto prosessestetikken høyt i kurs, særlig i barnehager og skoleverket. Man kastet ut høvelbenker og alle typer redskaper som ble brukt for å lage gjenstander i estetisk og praktisk øyemed. Alt handlet om prosessen, det å leve seg ut i en kreativ bevegelse. Det å tenke kunsten som en sluttført gjenstand hemmet nemlig den spontane skapergleden. Derfor bare fokus på stadiene underveis, som dokumentasjon på ekte kunstnerisk engasjement.

At prosessestetikken var en kunstnerisk blindvei, skjønte selv kunstnerne, etterhvert. Den er riktignok fortsatt en understrøm, men gir ikke særlig uttelling på utstillingsfronten. Det kunstinteresserte publikum vil gjerne ha noe med mer kjøtt på beina, et konkret, sluttført verk man kan leve seg inn i og ha varig glede av. Merkelig nok, og på tross av at den konseptuelle teoretiseringen har satt strek over både prosess og produkt, dukker det opp enkelte kunstnere som gnager på gamle inntørkede bein.

ANNONSE

I lokalene til foreningen Norske Grafikere finner vi nå en samtidskunstner med prosessuelle ambisjoner. Det er Vilde Salhus Røed, som har latt seg fascinere av silketrykkteknikkens praktisk/estetiske prosedyrer. Ved å stille ut tre store silketrykkrammer, der vi kan se rester av fargestoff fra tidligere trykking, vil vi ifølge kunstneren få et håndgripelig inntrykk av den kunstneriske skapelsesprosessen. Utstillingen har hun kalt «After The Masters», en tittel som peker på hvordan silketrykkrammer er blitt brukt tidligere.

«After» kan her bety etter i tid, men også etter mesternes oppskrift. Uansett sier det lite om utstillingens prosessuelle egenskaper og kvaliteter. Silketrykkrammer med rester av maling kan aldri være noe annet enn et statisk uttrykk, et stivnet stadium som bare sier at dette er fastlåst i tid og rom. Kunstneren sier da også selv noe av det samme, at dette er re- konstruksjoner av silketrykkrammer slik de kunne ha sett ut.

Alt dette prosesspreket er bare teoretisk visvas. Hadde kunstneren vært reelt opptatt av silketrykkets kreative prosesser, burde hun ha installert en silketrykkpresse i galleriet og vist publikum hvordan man lager silketrykk fra begynnelse til det ferdige trykk. Da ville prosessen vært synlig og forståelig, som en praktisk/estetisk metode med høy prosessfaktor. Salhus Røeds prosessuelle perspektiv ville da ha fått langt større kunstnerisk tyngde enn de tafatte og statiske silketrykkrammene som nå står langs veggen.

Salhus_Røed-Invitasjonsbilde

 

Galleri Norske Grafikere:
Vilde Salhus Røed
«After The Masters»
Silketrykkrammer og silketrykk
Varer fra 2/6 – 26/6 2016

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629