Kultur

Bildet: Leonardo da Vinci Proportions of the head (1490)

Det meldes at Kunsthøyskolen i Oslo (KIHO) også er blitt rammet av sextrakasseringer, visstnok så alvorlige at Kunnskapsdepartementet har måttet ta affære.

Studenter har over flere år klaget til skolens ledelse uten at noe har skjedd. Siden KIHO er en utdanningsinstitusjon underlagt departementet, har varslerne vendt seg til de ansvarlige myndigheter, som nå har kommet på banen og vil stoppe uvesenet.
Det er uklart hvor mange av de ansatte som har vært involvert i sextrakasseringen, men det ymtes om at det er spesielt en lærer som har vært særlig aktiv. Hva han har undervist i sies det ingen ting om. Hvis det hadde vært en lærer i akttegning, med nakenmodeller, blir settingen selvsagt ganske ladet og utfordrende. I min tid som student ved samme kunstinstitusjon kan jeg huske at enkelte studenter og lærere ble ganske hekta, særlig hvis modellen var vakker og veldreid. Sexen lå i luften, men vi hadde folkeskikk.

Men slik er det naturligvis ikke i dag. For oppdaterte kunststudenter er akttegning et tilbakelagt stadium. Man trenger ikke lenger å tegne eller male en naken kropp for å utvikle abstrakte konsepter. Det er bare tankeaktiviteten som teller, ikke den fysiske verdens fristelser. En slik mental vinkling på det kunstneriske vil før eller senere tørke ut kroppens naturlige behov og sinnets sanselige drømmer. Da blir de naturlige driftene pervertert, de eser ut og sex-adferden blir hemningsløs og uten moralsk styring.

Nå er det et annet aspekt ved denne hemningsløse sexadferden som også hefter ved dagens kunstmiljøer, og det er det konstante kravet om å overskride grenser og neglisjere normer. Helt fra modernismens begynnelse fulgte kunstnerne parolen om å bryte med tradisjoner og fornekte moralske prinsipper. De påberopte seg en privilegert posisjon der alt var tillatt, så også på sexlivets sårbare område. I det perspektivet ble sexovergrep betraktet som frigjøring og en bekreftelse på kunstnerisk utvikling. Forestillingen om overskridelser og brudd med normer, in casu sextrakasseringer, synes fortsatt å være et tegn på sann kreativitet.

De mange sextrakasseringen ved Kunsthøyskolen vil nok ryste institusjonen på flere måter. Lærere med et ustyrlig driftsliv bør man dimittere på rappen. Studentene må få kunne jobbe i fred med sin utdannelse uten å bli sextrakassert av lærere med svekket sosial dømmekraft. I kjølvannet av denne skandalen burde KIHO også gjøre noe med den konseptuelle utarmingen av det kunstneriske.

Her er det viktig å fremheve den håndverksmessige siden av det skapende, slik at studentene blir koblet til den fysiske og materielle virkeligheten de lever i. Kaster man et blikk på dagens kunstfelt så viser det seg at stadig flere kunstnere tar i bruk tradisjonelle, håndverksbaserte uttrykksformer. Det gjelder særlig de grafiske teknikkene som krever et profesjonelt håndlag og lang læretid. Interessen er da også stor og stigende hos publikum. Det samme gjør salget i alle gallerier.

Om en slik omlegging til en mer materiell og kroppslig kreativitet i det lange løp vil stagge sextrakasseringen hos lærerstaben ved Kunsthøyskolen, er nok usikkert. Depraverte mannfolk finner vi i alle leirer, men i noen miljøer har de større spillerom enn i andre. At Kunsthøyskolen var en slik utklekkingsanstalt overrasker meg ikke. I flere tiår har institusjonen gitt seg konseptene i vold og teoretisert seg bort fra kropp og sanser. Klart det blir mye ustyrlig sex når alt er tillatt og hjernen er uten virkelighetserfaring og moralsk dømmekraft.