Kultur

«Konkylie»

Etter at den konseptuelle kunstdefinisjonen fikk gjennomslag, ble det ikke lenger noe poeng i at kunstnerne skulle lære seg en håndverksbasert kyndighet. Kunsten lå jo nå i hodet, i konseptene og ideene, så da trengte man ikke å gjøre noe annet enn å peke på en gjenstand og si at den var et stykke kunst. (Teori klekket ut av kunstsosiologen Dag Solhjell). Dermed ble det ikke så mye rekruttering til de tradisjonelle kunstfagene, som f.eks. figurativ skulptur og billedhuggerkunnskap ved Kunsthøyskolen i Oslo. Faget ble nedlagt. Ingen gidder naturligvis å hugge i stein, når de bare kan peke og påstå teoretisk vrøvl.

Vil du bli billedhugger og lage skulpturer i stein, må du hente lærdom utenlands, spesielt ved marmorbruddene i Carrara, der det finnes et vitalt miljø av fagfolk med stor steinkunnskap og lange huggetradisjoner. Det var dit Fredrik Kjensli Bråten satte kursen da han ønsket å utvikle sine steinfantasier og sin håndverksbaserte profesjonalitet. I perioder har han også jobbet ved steinbruddene i Skjeberg/Iddefjorden, der de har mange varianter av granitt. Det var for øvrig her Gustav Vigeland hentet stein til sine skulpturer i Vigelandsparken.

Fredrik Kjensli Bråten, eller Fredrik KB, som er kunstnernavnet, har etter hvert blitt en kyndig og interessant billedhugger. Egentlig ganske oppmuntrende for norsk skulptur, siden Kunsthøyskolen har droppet faget og billedhuggerne er i ferd med å dø ut. Fredrik KB er et stort steintalent med mye på hjertet. Hans utstilling nå i Galleri Semmingsen på Tjuvholmen bobler av faglig vitalitet og tradisjonsrik tematikk. Huggteknikken er særegen, i det den veksler mellom høypolerte overflater og mer grove flater, dessuten en gjennomgående, parallell linjemarkering som ofte følger formen på både store og små figurer.

Denne poengterte linjemarkeringen, skapt med presis bruk av meisel, er visuelt sett meget virkningsfull. Den gir overflaten og formen en særegen taktil sanselighet, som tilfører de mange symbolske og mytologiske figurene en uvanlig formkarakter. Overflaten blir dermed mer levende, som et blikkfang, men tenderer samtidig mot det overfladiske og utvendige. I enkelte arbeider virker da også denne effekten mer som en maner, enn et forsøk på å utdype motivets mening.

For det er her, i den figurale utformingen av motivets iboende mening, at jeg synes Fredrik KB blir en interessant billedhugger. Med stor sans for europeisk åndstradisjon meisler han ut mytiske personer og figurer fra gresk og romersk antikk, som for de fleste har gått i glemmeboken. Flere av musene, eller skytsgudinnene, fra den greske mytologien har her fått fornyet liv i granitt og marmor. Kunstneren har ikke bare en spirituell innfallsvinkel på oldtidens gudinner, han prøver også å gi mer prosaiske figurer et beåndet uttrykk.

I så henseende handler steinhuggingen om å fylle en skulptur med et innhold som er synlig i den formgitte materialiteten. I en religiøs kontekst taler man om inkarnasjon, at ordet blir kjød, mens filosofen Hegel i sin tenkning fremhever at ånden må objektivere seg i den fysiske materialiteten. Det er den samme problematikken Fredrik KB baler med når han prøver å fylle skulpturene med åndelig liv. Her nytter det ikke bare å peke og si at dette er kunst, man må formgi materialiteten slik at ånden blir synlig og sanselig tilgjengelig.

Det er denne dialektikken mellom sanselighet og ånd som er kunstnerisk vrien, og særlig for en billedhugger, som må kunne sitt håndverk på alle nivåer og samtidig fornemme åndens nærvær på sansningens premisser. Akkurat denne spenningen mellom steinens motstand og åndens vilje, ser vi tydelig i Fredrik KBs arbeider, som særlig ytrer seg i vekslingen mellom det sensuelt polerte og grovhuggede flater. Denne vekslingen er også meningsbærende med henblikk på at det ennå ikke synlige, men anelsesfylte og gåtefulle i kunsten, er en grensemarkør for åndens vilje.

Det er mange interessante aspekter ved Fredrik KBs skulpturer, men han er fortsatt underveis i både formgivning og tematikk. De høye, slanke figurene uten armer og andre menneskelige attributter, ligner ubehagelig mye på Nico Widerbergs monotone og meningstomme figurkonsept. Derimot er han mye mer selvstendig og original i de øvrige arbeidene. Særlig har jeg sans for skulpturen «Renselse», der et menneske sluker seg selv i form av et monster. En bisarr tolkning av narcissus-myten, der mennesket ikke speiler seg selv til døde, men spiser seg selv.

«Urmoren»

F.v. «Konkylie», «Euterpe» og «Renselse»

F.v. «Fjellkvinne», «Luna», og «I Drømmen»

Galleri Semmingsen:
Fredrik Kjensli Bråten (Fredrik KB)
Skulpturer
Varer fra 25/5 til 19/6, 2019