Meldingen om at NOKUT, nasjonalt organ for kvalitet i utdanning, har gjennomført tilsyn ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) er en interessant nyhet, særlig komiteens konklusjoner. Tilsynet ble gjennomført av NOKUTs sakkyndige komité i våres som avdekket at kvaliteten på undervisningen ved KIHO har vesentlige mangler.

I innstillingen står det at «Manglene er av en slik art at institusjonen må gjennomføre omfattende tiltak for at de sakkyndige skal ha tillit til at institusjonens systematiske kvalitetsarbeid sikrer og videreutvikler utdanningskvaliteten». Innstillingen har blinket ut en rekke punkter som peker på bestemte forhold der mangelen på kvalitet er påfallende. Ikke uventet går det på læringsmiljøet, studietilbudet, evalueringer og fraværet av en kvalitetskultur blant ansatte og studenter.

Dette er ifølge NOKUT så alvorlig at KHIO kan miste sin rett til å opprette og akkreditere egne studier på bachelor- og masternivå, hvilket også kan ramme visse fag som det kan tas doktorgrad i. Dette er jo helt katastrofalt for en høyere utdanningsinstitusjon med ambisjoner om å drive kunstutvikling og -forskning på et vitenskapelig nivå. Denne kritiske innstillingen kommer som bestilt. Man skjønner jo hvorfor de nå vil innskrenke ytringsfriheten til bare å gjelde dem selv og den søpla de produserer.

Nå blir det dokumentert at de ikke har lært det spøtt på Kunsthøgskolen. Ikke kan de skape noe mening og ikke aner de hva kunstnerisk kvalitet er for noe, men å kreve penger av Staten det har de peiling på. Denne mangelen på kvalitet ved kunstutdanningen, som NOKUT nå dokumenterer, har vi kunnet observere hver gang KHIOS avgangsklasse har sin årlige utstilling. Det er faktisk sjelden man ser et arbeide med kunstneriske elementer og tilstrebede kvaliteter.

Slik har det vært i mange år, helt siden Kunstakademiet fikk status som høyskole og ble likestilt med universitetene. Dermed kunne elevene få seg en bachelor- og mastergrad, for ikke å glemme en doktorgrad i kunstteoretisk selvbedrag. Nå drev kunstnerspirene og forsket i kunstneriske problemstillinger, de skapte ikke kunst lenger, de bare grublet og tenkte i teoretiske termer. Ikke så rart at det ble mye uforståelig konseptkunst, heller ikke at kvalitetskravene forsvant i det blå.

Et par eksempler må nevnes. Jeg har skrevet om dem før, men etter NOKUTs melding kommer de nå i et avklarende lys. Det gjelder den kvinnelige kunststudenten hvis masterprosjekt besto i å slikke på en trepinne et halvt år. En doktorgradsstipendiat av samme kjønn, tenkte og forsket på ulike kriser innen klima- og ressurstenkning. Av den grunn åpnet hun for alternative metoder for å få informasjon. En av dem var å føre en telepatisk samtale med et fossil. Graden av forskningskvalitet var nok ikke så enkel å måle, men hun fikk visst sin doktorgrad.

Disse to eksemplene er riktignok ekstreme, men de forteller oss mye om mange forhold i kunstlivet. Det viktigste er selvsagt at kunsten er borte vekk, men at kunstnerne allikevel krever stadig mer penger fra staten. Det er forståelig, utdanningen med en doktorgrad på rulleblad blir stadig lengre, og det de produserer er det ingen som vil ha. Det er klart at da må skattebetalerne punge ut. Hvis de protesterer, så blir kunstnerne krenket og fratatt sin mest grunnleggende rettighet, nemlig den kunstneriske ytringsfriheten. Stor takk til NOKUT for en knockout.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!