Kultur

Bilde: Edvard Munch: Historien, Universitets Aula

Det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen har beregnet åpningstid i 2019, og det jobbes på spreng med å ferdigstille alle nødvendige funksjoner. Museets fagstab har mye å tenke på i den forbindelse, alle gjenstander skal på plass og presenteres i en proper ramme. Dette med ramme er visstnok et problem for de kunstsakkyndige i museet. Særlig når det gjelder Edvard Munchs malerier, som fortsatt henger i Nasjonalgalleriet. Problemet er at maleriene er utstyrte med tykke, profilerte gullrammer, og de passer ikke til motivenes modernistiske uttrykk, ifølge de kunsthistorisk skolerte fagfolkene.

Kunsthistorikeren Øystein Ustvedt ved Nasjonalmuseet sier til Klassekampen at museet vurderer å bytte om til enkle hvite rammer som mer står i stil med estetikken fra Munchs tid, ved forrige århundreskifte. Da vil nok rammene også passe perfekt i forhold til den nye, modernistiske museumsbygningen. På den annen side er vel ikke bygningens minimalistiske formuttrykk helt passende i forhold til Munchs motiver og malemåte. Det samme gjelder jo for alle verkene fra norsk gullalder, de passer ikke inn i den nye museumsbygningen. Men det har kanskje ikke kunsthistorikeren lagt merke til.

Hvis vi skulle følge Ustvedts stilistiske resonnement videre og trekke det inn i Universitetets aula, der Munchs monumentale maleri pryder veggene, så dukker det opp et beslektet og høyst plagsomt misforhold. Universitetsbygningen og den arkitektoniske rammen omkring Munchs dekorasjoner er utformet i en vakker nyklassisistisk stil, som bryter radikalt med malerens moderne formuttrykk. Burde vi ikke da også skifte ut rammene her, det vil si hele den nyklassisistiske arkitekturen, som stilistisk sett ikke passer til Munchs auladekorasjoner?

Vi kan også løse dette puristiske problemet ved å flytte Auladekorasjonene til et mer stilistisk egnet sted. For eksempel til det nye Nasjonalmuseet, der de kan utstyres med enkle, hvite, minimalistiske rammer. Men da oppstår igjen det stilistiske misforholdet mellom Munchs malemåte/motiver og den nye museumsbygningens minimalistiske arkitektur. Det gamle, ærverdige Nasjonalgalleriet ville derimot kunne bli en prefekt arkitektonisk ramme.

Nei, Edvard Munch er ingen enkel kunstner for kunsthistorikere i andre divisjon. Ennå har de ikke oppdaget det problematiske med Munchs billedtitler. Hva kan det komme av at han setter realistiske titler på sine symbolistiske motiver? Prøver han å si oss noe som han ikke får sagt i bildene? Er det kanskje en gåte og en tråd til dypere lag i hans kunstneriske sjel? Eller det kan skyldes noe så banalt som at Munch ikke har peiling på språklig stilistikk. Uansett må dette misforholdet være et problem for kunsthistorikeren Øystein Ustvedt og Nasjonalmuseets øvrige fagstab, om de tar ansvar for nasjonens viktigste kunstverk.

Men hva kan de gjøre? Det enkleste er jo å lage nye titler, symbolistiske sådanne. For de kan vel ikke male motivene mer realistiske og mindre symbolistiske? Riktignok har museet dyktige malerikonservatorer, men å justere motivene stilistisk, slik at de passer til titlene, er nok å gå for langt. Men noe må gjøres. Folk kan jo bli forvirret, og tro at Munch er en tullebukk som ikke skjønner at ting må henge sammen, rent stilistisk. Derfor er det betryggende at kunsthistorikerne i Nasjonalmuseet nå begynner å forstå stilens betydning, og kan få fjernet feilaktige rammer og titler. Men de må ikke glemme Universitetets Aula. Den er stadig vekk en stilistisk skamplett.