Møbler og arkitektur som appellerer til penge­sterke kunder, markeds­føres ofte med uttrykket «kontinental stil». I strand­sonen på Bygdøy, hvor all bebyggelse normalt er forbudt, planlegges to villaer i kontinental stil. Den ikke særlig avanserte bygnings­formen minner om papp­esker med teipede hjørner. Får håpe kjøperne er like kontinentale i hodet.

Rett som det er, dukker uttrykket «kontinental stil» opp i markedsføringen av møbler og arkitektur. Her brukes det som en skryte­karakteristikk av dyre objekter og ditto boliger, hvis stil­kvaliteter tydeligvis appellerer til penge­sterke kunder. Tar man en kikk på Skeidars utvalg av senger, utgjøres fleste­parten av «kontinental-senger», det vil si tykke, enkle madrasser uten ben. Hvor den kontinentale stilen ligger, er litt av en gåte, eller at madrassene kanskje er nullstilt med henblikk på stil.

Temaet dukket nylig opp i et villa­prosjekt i strand­sonen på Bygdøy i Oslo, nærmere bestemt 60 meter fra sjøkanten. Her er det planlagt to villaer i kontinental stil som ikke er i strid med regulerings­plan, skjønt all bebyggelse ellers i strand­sonen på Bygdøy er strengt forbudt. De to luksus­villaene i Langviks­bukta på Bygdøy ligger tett ved siden av hverandre og er i form­uttrykk nærmest identiske med hverandre. I utgangs­punktet er ikke bygnings­formen særlig avansert.

Arkitekten Jo Kvalstad Eckhoff har håndtert vinkel­haken med stor presisjon og tegnet to nærmest identiske bygnings­volumer med flatt tak og store vindus­flater vinklet mot sjøen. De er på ingen måte pompøse villa­bygg, mer «mote­riktige» glasshus. Mest iøyne­fallende er fraværet av estetiske virke­midler, som kunne ha gitt begge byggene visuelle kvaliteter og stilistisk variasjon. Her er tydeligvis villaenes ytre form­givning diktert av de indre rom­funksjoner, et arkitektonisk grep som i dette tilfelle minimaliserer stilistiske kvaliteter.

Denne estetiske strategien minner om Skeidars markeds­føring av «kontinentale senger». Det vil si madrasser som ligger lag på lag, og slik fremhever et stilistisk formuttrykk som ikke finnes. Madrass­lagene er en funksjon, og ingen stil. Arkitekten bak de nye villaene på Bygdøy har skjønt at den utflytende bygnings­formen må strammes opp og stabiliseres med hvitmalte karmer langs tak og vegg­hjørner. Det gir inntrykk av at arkitekturen ikke er funksjonelt bære­kraftig i seg selv, men trenger å bli stivet opp med hjørne­markeringer. Omtrent som når man teiper hjørnene på en pappeske med for tungt innhold.

Visuelt sett gir denne papp­eske­strategien intet arkitektonisk løft for villa­byggene. Tvert imot. Noe annet var ikke å vente med henblikk på det standardiserte form­uttrykket i vegger og tak, som i prinsippet minimaliserer ethvert behov for kvalitets­basert stil. Sett i forhold til markeds­føringen av villaenes unike beliggenhet, har utbygger et godt poeng. Den er makeløs, noe man avgjort ikke kan si om villaenes utforming.

Man må gjerne omtale denne banale bygge­skikken som «kontinental stil» og nøye seg med interiørets eksklusivitet. For potensielle kjøpere er nok beliggen­heten og utsikten det mest avgjørende. Hver villa har et boareal på 250 kvadrat­meter, til den nette pris av 40 millioner kroner. Det er stive priser for luksus i strand­kanten, bare synd at den arkitektoniske utformingen er så banal og stilløs. Får håpe at begge kjøperne er like kontinentale i hodet.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.