For tiden planlegges det et velkomstsenter på Verdens Ende. Det skal plasseres ved sydenden av den store parkeringsplassen og danne en slags inngangsportal til besøkssenteret og restauranten på toppen av fjellknausen. Ifølge Heidi Karoline Storm, daglig leder ved Besøkssenter Verdens Ende, skal det nye velkomstsenteret «fungere som en portal inn til området».

Ja, slik kan man fantasere når dagens arkitekter og planleggere skal utforme en moderne portal. Det nye besøkssenteret minner ikke akkurat om en portalinngang, snarere et lagerlokale eller en sykkelgarasje. Historisk sett er portaler rikt utsmykket, for derved å fremheve inngangspartiets skjønnhet og betydning for eiere og brukere. Arkitektonisk sett er forslaget til nytt velkomstsenter blottet for estetiske kvaliteter. Hele bygningen er barbert for visuelle kvaliteter og formgitt helt i strid med den stedlige byggeskikk. Selve bygningskroppen kunne ikke vært mer banal. Den er utformet som en avlang kasse i én etasje med flatt tak, stående panel og en gjennomgående passasje som leder de besøkende mot Tusenårsstedet der det er fri utsikt mot havet.

Vanligvis pleier arkitekter og oppdragsgivere å studere nærmiljøets bygninger og bebyggelse før de utformer sine egne ideer. Hensikten er selvsagt å vite hva man må tilpasse seg av stedlig byggeskikk, slik det kreves i Plan- og bygningsloven og kommuneplanens arealdel. Arkitektene bak det nye velkomstsenteret har tydeligvis ikke fått med seg de lovbestemte krav. Følgelig har de heller ikke brydd seg om noen tilpasning til den stedlige byggeskikk. Her har de kjørt et formalistisk løp som negerer alle former for tradisjonsforankret arkitektur. Det eneste kommune og arkitekt har funnet bevaringsverdig, er de sirkulære do-boksene med flatt tak som ligger delvis gjemt bak en intetsigende velkomstfasade. Artig fadese.

Nei, det nye velkomstsenteret er ikke særlig imøtekommende i sin arkitektoniske tomhet og minimalistiske kulde. Både i sitt formuttrykk og sin mangel på stedsforankret byggeskikk minner det nye velkomstsenteret om den planlagte ødeleggelsen av Tjøme sentrum. Det er den samme identitetsløse arkitekturen hvis fremste ambisjon er å fornekte lokal byggeskikk og tvinge igjennom en smaksterror som et flertall av innbyggerne ikke vil ha.

Et sentralt aspekt ved velkomstsenteret er at det også representerer en viktig estetisk identitetsmarkør for innbyggerne og alle som har et nært personlig forhold til Verdens Ende. Heri ligger det forventninger om at innbyggerne og allmennheten skal kunne komme med meninger og innvendinger om hvordan de ønsker at et velkomstsenter skal bli seende ut. At kommunen ikke har lagt opp til en bredere medvirkningsprosess uten en slik lokal forankring, er høyst klanderverdig.

Nå er ikke velkomstsenteret på Verdens Ende noe stort bygningsprosjekt, men det er påfallende synlig for tusenvis av besøkende hvert år. De publiserte skissene i TB og Øyene har sirkulert i den kommunale saksbehandlingen og politiske beslutningsprosessen uten at det har kommet merknader om velkomstsenterets utforming og mangel på visuelle kvaliteter. Man trenger ikke å være fagmann for å se at prosjektet er en arkitektonisk fadese. På den annen side har velkomstsenteret en del praktiske funksjoner som tydeligvis har veid tungt i den kommunale behandlingen, men den arkitektoniske utformingen har de gitt blaffen i.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.