Nytt

Lederen ved Jølster asylmottak er oppgitt over at mer enn to hundre personer som har fått opphold i riket, ikke kan flytte fra mottaket fordi kommunene ikke vil ta imot dem.

– Dette er veldig trasig for dei det gjeld. Over 50 prosent av dei som bur på mottaket har fått innvilga opphaldsløyve. Dei ventar berre på å få komme ut i kommunen, starte introduksjonsprogrammet og å komme i gang med livet sitt, seier ein fortvila mottaksleiar, Grete Apalseth.

Det er naturligvis ikke vanskelig å forstå frustrasjonen hos mennesker som befinner seg i et slags limbo etter at norske myndigheter har åpnet døren til landet.

Men skyldes ikke disse skjebnene ganske enkelt at Norge tar imot for mange?

Ifølge det som såvidt vites er de ferskeste tallene fra Eurostat, tar Norge imot over halvparten så mange asylanter som Storbritanna, med en befolkning på over seksti millioner mennesker. Når man forlengst har innsett at det i hovedsak er tale om økonomiske flyktninger, er det kanskje ikke så merkelig om gjestfriheten ikke er ubegrenset?

Det er ikke gleden over å ha funnet personlig sikkerhet som dominerer hos dem det gjelder:

– Det som slit mest av alt på dei, er å ikkje få komme i gang med alt dei ynskjer å lære, dei ynskjer arbeid, få praksis og ein plass i bu. Og samstundes det med familiesameining, seier Apelseth.

Er ikke mye av dette de samme ambisjonene som norske ungdommer har?

I en situasjon hvor sjokkerende andeler av befolkningen er parkert i NAV-systemet — permanent ute av arbeidsmarkedet — er jobb, bolig og familie ting mange ser langt etter. Skal samfunnet anstrenge seg mer for å ordne opp i tallrike utenlandske borgeres liv enn sine egne?

 

NRK Sogn og Fjordane: Fortvilar over flyktning-nei