Demografi

Som vi har sett, økte antall asylsøkere til Europa voldsomt fra 2013 til 2014 – til et historisk høyt nivå på langt over en halv million mennesker.

Dette er naturligvis bare starten på en lang historie. Menneskestrømmen har konsekvenser av sosial, økonomisk og politisk art, av et omfang og en beskaffenhet som er vanskelige å forestille seg. Hvor mange blir værende? Hvor mange reiser mer eller mindre frivillig ut igjen? Hvor mange går under jorden? Hva holder de på med, og hva betyr det f.eks. for det offentlige tjenestetilbudet, den offentlige sikkerheten og i det store og hele for dem som bor i Europa fra før?

Den offentlige statistikken (kilden er som før Eurostat) lar oss i første omgang bare måle de nokså umiddelbare administrative og forvaltningsmessige konsekvensene av asyltilstrømningen. Når asylsøknaden er behandlet i første instans, vil et større eller mindre antall få opphold i de respektive landene. Vi har sett at de aller fleste asylsøkerne fordeler seg på nokså få land, og dermed er naturlig nok de samme landene også høyt på listen over dem som gir flest opphold:

asylsaker-første-instans-europa-2013-2014

Man observerer at økt tilstrømning fra 2013 til 2014 som regel har sammenfalt med et økt antall oppholdstillatelser. For hele EU steg tallet fra 107.625 til 161.110 på det ene året – en økning på 50 prosent. Antall behandlede saker var mellom tre og fire hundre tusen begge år.

Mens Tyskland befant seg skyhøyt over Sverige i antall saker, er ikke forskjellen så stor i antall innvilgede opphold. Sverige innvilget da også hele 77 % av søknadene i første instans i 2014, mens Tyskland innvilget 42 % – til sammenligning var andelen 64 % for Norges vedkommende, 22 % i Frankrike, 39 % i Storbritannia og 58 % i Italia. I Bulgaria var innvilgelses­prosenten på hele 94, hvilket vel er ensbetydende med et asylsystem i sammenbrudd som innvilger vel vitende om at personene det gjelder, reiser videre.

Den resulterende tettheten av asylsøkere i de respektive landenes befolkninger, varierer dermed voldsomt:

asylopphold-første-instans-pr-1000-innbyggere-europa-2014

Sverige er i en klasse for seg, om man ser bort fra øystaten Malta som ligger midt i trafikken. Kypros, Bulgaria og Sveits merker også at de er store mottaksland. Like etter på listen kommer Danmark og Norge, med dobbelt så mange innvilgede opphold pr. innbygger som Tyskland, tre ganger så mange som Italia, fire ganger så mange som Frankrike og seks-sju ganger så mange som Storbritannia.

Med tanke på at dette kvalitative bildet har vedvart i noen år nå, er det liten tvil om at Norge er blant de landene som forvandles aller mest av asyltrafikken.

Tallene fra Eurostat viser forresten en anomali for Norges vedkommende. Til tross for at antall asylsøkere til landet blir flere, gikk antall behandlede saker kraftig ned i 2014:

asylsaker-første-instans-norge-2008-2014

Antall innvilgede saker gikk også ned, men samtidig økte innvilgelsesprosenten. Skal tro om nedgangen i hovedsak skyldes et administrativt etterslep? I så fall er det grunn til å tro at asylsakene hoper seg opp mens folk venter, hvilket i det lange løp kan resultere i at flere til slutt får opphold, fordi båndene til Norge er blitt sterkere mens den norske asylforvaltningen har somlet. Denne skulle vel aldri knake i sammenføyningene?

Hvis man går nærmere inn på de innvilgede sakene, viser det seg at flere blir innvilget flyktningstatus. Antall opphold på humanitært grunnlag viser en nedadgående trend, mens innvilgelsen av såkalt subsidiær beskyttelse er på det jevne. Nedgangen i antall avvisninger henger sammen med nedgangen i antall behandlede saker.

utfall-asylsaker-første-instans-norge-2008-2014

Betyr dette at det er flere personer med reelt beskyttelsesbehov som klarer å komme seg helt til Norge? Eller er det de mest ressursterke med de beste historiene som tar seg forbi Tyskland til Skandinavia, vel vitende om at de har bedre odds der?

Det er ellers verdt å merke seg at alle land har administrative og juridiske ankemuligheter, sånn at det også er av interesse å se på antall innvilgede opphold i siste instans, som Eurostat også har tall for. I 2014 var det 960 personer som fikk opphold i Norge på denne måten (i hele Europa ca. 19.000), hvorav 610 på humanitært grunnlag.

Totalt var det altså ca. seks tusen som i en eller annen instans fikk vedtak om opphold i Norge i 2014, et tall som tilsvarer omlag ti prosent av antall nyfødte i landet i løpet av ett år. (Nåde den svenske statistiker som fatter interesse for samme problemstilling.)

Det store spørsmålet som gjenstår er uansett avviket mellom antall personer som kommer, og antallet som får opphold – eller saken behandlet overhodet. Hvor blir det av alle sammen? Hvor mange er de? Offisielle estimater antyder at nesten en million personer har ulovlig opphold i Storbritannia. Hvem tar sjansen på å anslå det tilsvarende antallet i Norge? Er det nå så sikkert at FrPs hånd på rattet egentlig resulterer i at færre mennesker kommer og på en eller annen måte blir igjen?