Sist mandag gjorde Aftenposten fortjenstfullt en innsats for å anskueliggjøre omfanget av migrantstrømmen til Europa, ved å se den i forhold til ankomst­landenes innbygger­tall og brutto­nasjonal­produkt (BNP), og ikke bare i rene tall.

Av de liggende histogrammene i Øystein Kløvstad Langbergs artikkel kan man f.eks. se at Sverige i tidsrommet juni 2014 til mai 2015 mottar ca. 75 personer pr. 10.000 innbyggere, Tyskland ca. 30 (et tall som kan forventes å øke kraftig), Norge ca. 20, Storbritannia ca. 5 og Tsjekkia ca. 1.

Blant moralposørene som fyller mediene på nordkoreansk vis i disse dager, fremheves Sverige og Tyskland som noen slags forbilder. Og 75 pr. 10.000 høres da ikke så ille ut? Skjønt, uroen ville kanskje bre seg på steder med 10.000 innbyggere – som Hammerfest – hvis befolkningen hurtig økte med 75 mennesker fra Afrika og Asia.

ANNONSE

Men er det å sammenholde asyltilstrømningen og hele befolkningen den mest relevante anskuelig­gjøringen? Asylinnvandring er jo en form for dynamikk som bidrar til befolknings­endringer. Hva med å se den i lys av andre former for endring?

Befolkningen i et land endres kort fortalt ved fødsel og død, samt inn- og utvandring. Fødsler og innvandring øker befolkningen, død og utvandring reduserer den.

Den beste sammenligningen er altså fødsler. Det er de nyfødte som overtar etterhvert som man faller fra i livets andre ende, ergo gir en sammenligning mellom innvandring og fødsler et bilde av hvordan tilstrømningen forandrer landene i det lange løp.

Med tall fra Eurostat har vi sett nærmere på fødslene og asyl­innvandringen i løpet av 2014 og så langt som vi er kommet i 2015. En oversikt over antall asylsøkere pr. 100 nyfødte ser slik ut:

asylsøkere-pr-100-nyfødte-europa-2014-2015

Her er det vel all grunn til å tro at mange som er registrert i Ungarn, enn så lenge Balkan-korridorens endestasjon, ikke blir å finne der permanent. Men for de nord- og vesteuropeiske landene er det sannsynligvis tale om en reell tilstrømning av omtrent den oppgitte størrelsen.

For Sveriges vedkommende tilsvarer altså asyl­innvandringen nesten to tredjedeler av den naturlige tilveksten i befolkningen. Det er et så høyt tall at det alene er nok til å fastslå at landets asylpolitikk er et galehus.

Siden annen innvandring kommer i tillegg, og innvandrer­befolkningen selv har naturlig tilvekst, vil politikken forholdsvis raskt gjøre svenskene til et mindretall i sitt eget land. Med tanke på brohode­effekten, verdens demografi og konflikter, samt gjeldende politisk ortodoksi i Sverige, er det sannsynligvis en irreversibel prosess allerede.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629