Kommentar

Regjeringen må i en fei skaffe til veie 7.000 nye plasser i asylmottak. Den kaller dette en nasjonal dugnad, men man tvangsutskriver ikke folk til dugnad. Det skaper dårlig stemning.

Det holdes idag et oppklaringsmøte mellom kommunene ved Kommunenes Sentralforbund, Utlendingsdirektoratet og regjeringen om prosedyrer for plassering av asylmottak. Man vil diskutere fremgangsmåte, men ikke prinsippene. «Alle» må ta et ta tak er devisen.

Mot dette står Fremskrittspartiet som har foreslått en ny lov der kommunene alene bestemmer om de vil ha mottak eller ei.

Kommunene har så langt vært lydige og lojale. Selv kommuner som Arendal som har fått vite gjennom avisene at de skal ha 100 asylsøkere på plass 1. september, har bare klaget over informasjonsflyten.

Ingen kommuner har hittil varslet boikott. Man nedlegger et stort arbeid for å få mottakene på plass og til å gå rundt. Men medier og politikere burde ta folks bekymringer på alvor og reise prinsipielle spørsmål: Hvor mange kan Norge ta imot?

I år gjør tilstrømmingen et hopp fra 6.000 til 15.000. Det nærmer seg toppen da rumenere og ukrainere strømmet til Norge. Den gang gikk regjeringen ut med en informasjonskampanje som skulle avskrekke, og den virket. Noe lignende er ikke på tale denne gang. Det skyldes den geografiske spredningen på søkerne og forholdene i landene de kommer fra. Skjønt ryktene går raskere enn man skulle tro om hvor det er lett eller vanskelig å komme inn. Regjeringen benekter at det er en sammenheng mellom tilstramming i nabolandene og søkningen til Norge. Men én kobling må det være som gjør at økningen er så stor. Mediene gjør lite for å belyse hvorfor.

Skippertak

Regjeringen fremstiller det som at alle må delta i et skippertak, men sier ikke noe om at skippertaket skal være permanent. Det skapes en kapasitet til å ta imot 15.000, og den vil bli brukt. Kan Norge ta imot så mange?

Mye tyder på at Norge ikke greier å integrere så mange. Det går både på kommunenes evne og vilje til å ta imot de som får asyl eller opphold på humanitært grunnlag, og på selve integreringen i lokalsamfunn. Regjeringen viser til økte tilskudd, men dette handler om mennesker som skal tilpasses et lokalsamfunn og omvendt. Det er lite av slike overveielser fra toppen.

Det er dette fravær av enkle menneskelige hensyn på lokalbefolkningens vegne som opprører mest. Politikk har noen enkle prinsipper: Det handler om å ivareta folks interesser. Men folk har inntrykk av at fremmede menneskers interesser veier tyngre. I lengden kan ikke det vedvare. Det vil melde seg en kraftig reaksjon. Den er allerede under oppbygging, det vitner meningsmålingene om, og den kursen regjeringen nå har lagt seg på, er rene gavepakken til Frp. Det virker nesten som om de rød-grønne søker en død for en god sak.

Ærlighet varer lengst

Det er i politikk som i livet ellers: ærlighet varer lengst. Hvis politikerne hadde våget å snakke åpent og ærlig om «utfordringene», ville mye vært annerledes. Men da ville de blitt tvunget til å ta hensyn til lokalbefolkningen. Da kunne de ikke sendt 350 asylsøkere til et lite lokalsamfunn. I stedet velger de den høystemte tale, de fete frasene.

Pressmiddelet de bruker for å tvinge sin vilje gjennom er den dårlige samvittigheten, og forpliktelsene overfor humanitære idealer. Men på sikt vil en slik politikk undergrave disse idealene.

Generøsitet mot fremmede må bygge på realisme for å være levedyktig. Folk har høstet ulike erfaringer med asylsøkerne. De vet at det er alle mulige kategorier mennesker som kommer. Likevel presterte Amnesty Noges John Peder Egenæs å si på radio igår at 50 % av de som kommer er torturert. Hvordan vet han det? 90 prosent kommer identitetsløse. Det er ett av de forhold som har gjort folk skeptiske, sier sosialantropolog Unni Wikan.

Mangler realisme

Egenæs benektet at det er noen «strøm», for 15.000 utgjør bare 0,009 prosent av de 16 millioner som er på flukt. Når man må ty til slike argumenter, har man en dårlig sak. Det er som å si at livbåtene skal ta om bord overlevende selv om det fører til at alle drukner.

I tillegg oppfører flere av de «reddede» seg dårlig. Hvis myndighetene hadde implementert regler som gjorde at lovbrytere ble utvist uten pardon, hadde mye vært annerledes.

Man ignorerer/trosser de mest elementære prinsipper for menneskelig adferd: gulerot og pisk.

Det er realitetsbenektelsen på alle fronter som gjør at folk ikke bare sier nei. De føler at myndighetene ikke lenger representerer dem eller er seg sitt ansvar bevisst. Da fungerer ikke demokratiet.