Gjesteskribent

Entreprenører i alle varianter av ordet har historisk hatt skepsis til teoretikere. Industrialiseringen ble gjennomført av folk med entreprenørånd. Nå er det «teorien» som gjelder. Vet «teoretikerne» hva de snakker om? Eller er de avhengig av godvær for å lykkes? Mye tyder på at verden går mot hardere tider. Da kan det være at praktikerne kommer til sin rett. Hvis de fortsatt finnes.

Selv er jeg ingen teoretiker. Er jeg noe, så er det en gammel entreprenør. Men jeg har erfaringene, og resultatene foreligger. Så jeg risikerer lite ved å pirke litt bort i teoretikerne.

Hva jeg har mot teoretikere? Egentlig intet, så lenge de er rettskafne. Og ikke arrogant forstiller seg pga akademiske utdannelse. Min bestefar hadde et utrykk fra sin samtid med Christian Michelsen i Bergen. Den gang det fremdeles var stor beundring for og utflytting til det «gjeve» Amerika: «Du kan sende en stut over, men du får ikke noe annet enn en stut tilbake». Dette gjelder fremdeles og har samtidig noe med universitetsutdannelse å gjøre. Som sjelden trumfer godt gammelt bondevett. Så la oss ikke duperes av «posørene» blant akademikerne. Og aldeles ikke av de sterkt ideologisk pregede.

Det ligger ikke i benevnelsene, nødvendigvis. Men teoretikere og praktikere er ofte forskjellige. Sistnevnte gjerne med tid som fag-lærlinger. Dvs de mange som har opplevd å få trælete hender. Samt livets skole. Faktum er, for å undervise, enn si være en god leder -uansett fag – er det en stor fordel – nesten en forutsetning – å ha gått gradene selv. Da vet du hva oppgavene går i, og hvordan «håndverkerne» og andre underlagt din autoritet kan dirigeres. Du forstår hva dine underordnede tenker, mener og forventer av deg.

I politikkens verden har vi det betegnende uttrykket «broilere» om de unge rappkjeftede bedrevitende. Selv uten livserfaring. Dette har jeg omtalt i boken Makt Myter Media under kapittelet «Hvilken ledertype dyrkes i dagens politiske klima

I Norge er eliteskolene borte. Det har hatt sine følger. Undervisningssystemet synes tilpasset middelmådighetene. Vi har fått en majoritet av tynt utdannede teoretikere som mest kvalifiserer som byråkrater. I det private, mer hektisk, krevende næringslivet faller slike oftest igjennom. De er hverken skapende teoretikere eller dugende praktikere. Med nivået for eksamenskrav betydelig senket etc, forteller et vitnesbyrd lite om unge kandidaters iboende kvaliteter. Hvor lang tid utdannelsen har tatt, fremkommer heller ikke fra vitnemålene. I England fremgår slikt. Tidsbruk ansees nemlig i seg selv en verdifull måle-karakter.

Utdannelses-profilen må forandres. I mange sammenhenger har vi fått for mange utilpassede frustrerte teoretikere, samt håndverkere uten svenne-prøver. De akademiske kravene må skjerpes tilsvarende de beste internasjonale utdannelses-sentra. Og yrkesutdannelse må langt tidligere oppmuntres. Den kombinasjonen blir til samfunnsmessig vinn-vinn: En bedre tilpasset og lykkeligere befolkning, totalt sett.

Utdanning av lærere må tillegges mer vekt, og selve lærer-statusen må atter heves. Lærernes autoritet i klassen må gjenopprettes. Telefon-chatting og googling etc må forbys!

Vi er hverken fugl eller fisk blitt. Arbeiderne, som Ap opprinnelig appellerte til, er en svinnende klasse. Kanskje derfor ønsket Ap en ny nærmest analfabetisk klasse i form av innvandrere. For lett å kunne indoktrinere slike. Men så viste det seg at våre nye landsmenn var en helt annen sort. Hva sosialistene igjen grovt undervurderte, var betydningen av religion. Samt ulikhet mht vilje til hardt arbeide. «Lykkejegere» belaster nå sterkt våre ikke-bærekraftige velferdsordninger. Ikke minst fordi bunnen er falt ut av norsk økonomi. Olje-bonanzaen er trolig over for godt – en ikke fornybar og ikke menneske-skapt «latmanns» ressurs. Min påstand er at uten oljen hadde vi idag hatt et langt bedre og mer effektivt samfunn: Nasjonalt lykkeligere, og langt mer likeverdig. Motsatt, mindre multikulturelt sprikende og dekadent. Politikken til de forskjellige regjeringer har gitt oss et sterkt splittet samfunn. Med både lav produktivitet og mindre reelt fellesskap. Og ærlig talt, det hele synes kun å måtte bli verre.

Limet i det norske samfunnet var våre etniske fellestrekk og vår historie. Samt tilliten mennesker mellom, og respekten – uavhengig av bakgrunn, oppvekst, utdannelse og privat økonomi. Aps påstand at vi alle er like, sprekker nå som trollet for solen. Når muslimer betrakter alle oss andre som «vantro» vil de bekjempe Aps manglende tro – og lenge foretrukne ateisme. Dette er en stor konflikt på vent. Fordi, islamisme og sosialisme opplagt innbyr til fremtidig innbyrdes kamp.

Men for alvor, først når muslimene står sterkere befolkningsmessig. Og kristendommen som en balanserende viktig «åndskraft» har tapt enda mer av sin autoritet og politiske innflytelse. Da vil «veien frem» til islamsk samfunnsmakt og herredømme bli enkel kjørbar.

Historisk erfaring tilsier at de tallrike og sterke i troen nedkjemper og/eller dominerer de få. Indianerne, de opprinnelige amerikanerne, ble raskt marginalisert av de mange innflytterne. Det blir utvilsomt også vi etniske nordmenn. Det er kun et spørsmål om tid. Og det er politikernes – våre eliters – valg. Vi som advarer mot konsekvensene utsettes for totalt usaklig kritikk.

I hvilket tidsperspektiv snakker vi? Hadja Tadjik forsøker å «berolige» oss – at det norske kongehuset vil bestå «I all overskuelig fremtid». Implisitt: Monarkister, ikke engst dere, lukk øynene og stem fortsatt på Ap og meg…Men hva er definisjonen på en «overskuelig» fremtid? Med dagens demografiske utvikling blir muslimene meget raskt en sterk maktfaktor som kan bli ganske så uhåndterlig. Vi ser det i Sverige og ellers allerede. Norsk grunnlov og sharia-lov er uforenelig. Kongen må selvsagt avsettes. Noe Hadia Tadjik nylig foreslo i Stortinget.

Uten resolutt forandret politikk blir Norge muslimenes land – og vårt «det tapte» land. I beste fall som republikk, i verste fall som en muslimsk stat. Koranen befaler det siste. Hvem kan se forskjellen på moderate og radikale muslimer? Eller på Cola Light og Coca Cola? Fargen er lik. Smaken er lik. Men Koranen gjelder for alle. Som «disiplinerende» forordner døden for de religiøst frafalne. En reell trussel gjør seg gjeldende. I en grad, som gjør at de såkalte «moderate» ikke tør stå opp mot de radikale. Så hvor skal da korreksjonen komme fra? Som statssjefen i Tyrkia sier er der ingen forskjell: «Islam er islam. Tro ikke noe annet».

Jeg er ikke rasist. Kall meg gjerne pragmatist, tradisjonalist eller nasjonalist. Enkelt, jeg vil at Norge skal være for mennesker som tenker norsk, og med politikere som handler i samsvar med nordmenns interesser. Jeg er mot EU og de høytflyvende globalistene som vil innordne oss et over-nasjonalt fjernt byråkrati. Som ikke bryr seg døyten om, eller hensyntar vår kultur. Og som vil forandre Europa til det påståelig lykkeligere «multikulturelle». Takk, men vi er og var lykkelige som vi var. Derfor nei-takk til et nytt samfunn pådyttet oss av «teoretikere» som Støre, Tadjik og deres propaganderende likesinnede. Representert av glupinger som utskremte Europaråds sekretær Torbjørn Jagland. Han du husker som omtalte Bongo fra Kongo. Kanskje ville Christian Michelsen i sin tid benevnt ham en stut. Men det vil ikke jeg.

 

 

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.

 

 

Illustrasjon: Thomas Knarvik