Kommentar

Det hevdes stadig at forandring fryder, så jo mer multikulturelt og forskjellig samfunnet vårt blir, jo mer forventes vi alle å fryde oss.

I denne sammenhengen, og da spesielt fra offisiellt hold, benyttes ofte ordet samfunn som en slags abstrakt: En tilfeldig samling mennesker hvis fellesskap kan vedtas politisk og/eller dyttes i den retningen det passer en til enhver tid politisk og akademisk ledelse for øyeblikket. Dette er selvfølgelig ikke riktig; et samfunn er ikke noe mer abstrakt enn menneskene som bor i- og derfor utgjør det samme samfunnet. Man har følgelig med høyst levende mennesker med alle deres feil og mangler å gjøre, ikke en livløs, teoretisk substans man kan forme som man vil.

Så hvor sant er det egentlig at forandring fryder når det gjelder noe så grunnleggende som våre daglige omgivelser?

Kjenner for eksempel du personlig noen som av fri vilje har endret livet sitt i nevneverdig grad i det siste? Har du selv foretatt noen større endringer fordi du plutselig fikk lyst til det?

Hvis vi skal være helt ærlige overfor oss selv og andre, så kjenner vi allerede svaret på det spørsmålet. For hvor ofte foretar du radikale endringer i måten du lever på, altså livsførselen din, spisevanene dine, omgangskretsen din, interessene dine og de andre dagligdagse vanene dine? Oppsøker du ofte mennesker eller foreninger – som jo også består av mennesker – som står for totalt forskjellige verdier enn de du selv har? Søker du regelmessig å omgås mennesker som du i utgangspunktet ikke har noe til felles med? Hvor mange nye, personlige venner har du fått de siste 10 årene av livet ditt? Hvis du har fått noen; hvor forskjellige er disse fra deg hva gjelder grunnleggende holdninger, interesser og væremåte? Hvor mange homser tror vi at f.eks. biskop Kvarme – som offisiellt er riktig begeistret for endringer og mangfold – har i sin private omgangskrets og omvendt?

For å si det enkelt: hvor ofte har du sittet i sofaen din og følt lyst til – eller i det hele tatt vurdert – å foreta gjennomgripende endringer i livet ditt, for så å omsette lysten i handling dagen etter?

Sannsynligvis er svaret «praktisk talt aldri» og det er det en grunn til; vaner blir vaner fordi vi liker nettopp de vanene så godt.

Dog kjenner nok de aller fleste noen som har foretatt radikale endringer i livet sitt hva angår livsstil. Men hvorfor har de det? Det vet vi også svaret på: det skyldes så godt som aldri lyst eller personlig behov. I stedet har de som regel det til felles at de har gjort det nødt og tvungent; en varslet kols har ført til røykeslutt, smerter i brystet har ført til mindre pils og meierismør, nedskjæringer på jobben har ført til færre byturer med barbesøk eller teaterforestillinger, overvekt har ført til trening/omlegging av spisevaner – som de fleste for øvrig slutter med i det øyeblikket ønsket vekt er oppnådd. En krangel med en bestevenn har ført til at man omgåes andre – helt til man har ryddet opp i krangelen med vedkommende man innerst inne foretrekker. Kjærlighetssorg fører til ny frisyre, nye sosiale relasjoner og ny garderobe, helt til man blir forelsket i en annen.

Hvis forandringer og mangfold generelt er det vi ønsker oss, hvorfor omgir vi oss ikke da privat med så mange endringer og forskjelligheter som mulig?

Vi vet svaret på dette også, men får oss liksom ikke til å si det høyt da det passer usedvanlig dårlig med dagens førende ideologi.

Likevel: Dersom det virkelig forholdt seg slik det offisielle Norges representanter stadig mer desperat påstår – at mangfold og forandringer er en nødvendig berikelse og styrke – da ville vi ikke stått overfor et segregert Oslo i dag.

Skal vi ta hva landets elleville multikulturalister har påstått de siste 10 årene for god fisk, så burde vi ikke hatt noen problemer med såkalt hvit flukt fra innvandrertette områder. Vi har faktisk såpass mange multikulturalister som i hvert fall offisielt er så begeistret for de voldsomme endringene av Oslo og Norge at flyttestrømmen burde gått motsatt vei. De ideologiske multikulturalistene i det offisielle Norge – som vår egen utenriksminister Jonas Gahr Støre, et tilnærmet samlet SV, Den norske kirke, de ansatte i Culcom på Blindern og redaksjonene i hhv. Dagsavisen og Dagbladet for å nevne noen få – er så tallrike at de og deres barn fint kunne fylt ut hullene etter fraflyttede etnisk norske naboer og ditto barn på innvandrerdominerte skoler. Men det skjer merkelig nok ikke. Ingen har så langt rakt opp hånden til Aftenposten og skrevet en feiende flott kronikk hvor de personlig tar konsekvensen av sin egen multikulturalistiske iver ved å ta med seg familien sin og flytte til det lovede land.

Men takket være deres personlige begeistring på vegne av alle andre, så står vi altså med et vesentlig problem – og dette vil de løse politisk med å overstyre din og min valgfrihet. De vil ikke selv investere egne barn i sitt eget integreringsprosjekt, men til gjengjeld vil de gjerne bruke dine.

På grunn av en hodeløs innvandringspolitikk mener man nå at det er blitt nødvendig å styre et naturlig bosetningsmønster politisk. Dette blir sagt av de samme som stadig benytter besvergelsen om hvor styrket vi blir av multikultur og hvor beriket vi blir av mangfold. Tror de egentlig selv på sine egne ord lenger? Hvis det er så selvfølgelig og bra for oss med mange forskjellige kulturer at alle simpelthen burde elske det; hvorfor er det da nødvendig med løsninger som innebærer en viss grad av tvang? Hvorfor har de ikke selv flyttet til de mer mangfoldige strøkene av landet?

Sannsynligvis vet vi svaret på det også.

Det er enkelt å servere innholdsløse klisjeer spekket med honnørord som solidaritet, mangfold og et nytt vi. Like enkelt er det å skjelle ut alle andre for egenskaper en selv har, men ikke vil erkjenne. Og naturligvis vet man at andre har de egenskapene, for på seg selv kjenner man andre og kjennskapen er denne; få eller ingen ønsker å foreta radikale endringer i egen tilværelse eller egne omgivelser. Det er for øvrig ytterst bemerkelsesverdig at den politiske og akademiske eliten tilsynelatende oppfatter det naturlige, menneskelige behovet for å bo blant det man ser på som sine egne som helt akseptabelt og forståelig når det gjelder innvandrere, men uakseptabelt og uforståelig når det gjelder etniske nordmenn.

Personlig tar jeg konsekvensene av mine naturlige instinkter, og akter ikke på noen måte å la norske politikere bruke mine barn som integreringsverktøy for at de skal kunne skjule de problematiske sidene ved deres førte politikk i noen år til. Var den norske innvandringspolitikken demokratisk forankret hadde man med rette kunnet etterlyse solidaritet og dugnadsånd. Folket som skal utføre dugnaden er imidlertid ikke blitt spurt; tvert i mot har de blitt skjelt ut år inn og år ut bare fordi de har tillatt seg å stille spørsmål ved den samme politikken. Ingen politiske partier har vært ærlige nok til å stille spørsmålet om det var en god idè å opprette et Pakistan i miniatyr på Grønland eller i Groruddalen. Det har ikke stått i et eneste politisk program at man hadde til hensikt å fullstendig transformere Oslo fordi multikultur er så innmari bra. Vi vet hvorfor; de ønsket ikke å spørre fordi de visste svaret. En slik politikk ville overhode ikke latt seg forsvare: det finnes ikke et eneste godt argument for å opprette et mini-Pakistan på norsk jord, særlig ikke fordi det ekte Pakistan kun er en flyreise unna. Norge finnes det derimot bare ett av, en knøttliten nasjon med en knøttliten folkegruppe – i hvert fall sett i forhold til Pakistans 176 millioner – på 4.3 millioner mennesker. Alle som næret et personlig ønske om å forholde seg til pakistansk kultur, religion og politikk kunne følgelig forflyttet seg dit på egenhånd, mens vi som innerst inne syntes at Norge i all sin homogenitet var til å leve i kunne fått beholde det i fred.

Av uransakelige grunner må de ansvarlige ha følt at istedet for at de personlig etterlevde sitt påståtte behov for mangfold ved å flytte til mer gøyale steder på kloden, var det meget bedre å tvinge resten av befolkningen til å forholde seg til noe ingen har gitt uttrykk for noen ønsker om å måtte forholde seg til.

Når det i tillegg er gjort umulig å stemme seg til politiske endringer for ikke å bli fullstendig fremmedgjort i eget nabolag, benytter folk seg av den eneste muligheten de har igjen: de stemmer med føttene. Vil man leve i Norge og ikke i Pakistan, så flytter man rett og slett vekk hvis man har sjansen til det. Det har de fleste, og da blir den vettløse politiske klassen stående igjen med et i overkant synlig problem. Da kan problemet få konsekvenser for deres personlige karriere, og den tanken liker de selvsagt ikke. Derfor ønsker multikulturens fortalere nå å integrere dine og mine barn inn i deler av et Oslo som på bare 10 år er blitt helt ugjenkjennelig, for selv vil de åpenbart ikke – ellers hadde de for lengst flyttet fra de delene de etter eget sigende oppfatter som et «hvitt, kjedelig, provinsielt og monokulturelt» stykke Norge og inn i det de selv har promotert i årevis.

Selv er jeg født og oppvokst i Oslo, har vært innbitt Oslo-patriot i alle mine år og har aldri hatt noe ønske om å flytte fra Oslo og omegn. I dag må jeg bare tilstå at jeg føler en dyp, smertefull sorg over hva Oslo er blitt forvandlet til – av politikere som ikke en gang ville drømme om å bosette seg i de delene av Oslo som de med vitende og vilje har skapt. At etniske nordmenn, en ørliten folkegruppe i verdenssammenheng, er i ferd med å bli i mindretall i sin egen, lille hovedstad er ganske enkelt en tragedie; bare jeg tenker på det er jeg gråten nær. I realiteten har vi en politisk klasse som har gitt bort noe som ikke var deres å gi bort. Ingen har gitt norske karrierepolitikere mandat til å gjøre tilværelsen i landets byer ugjenkjennelig for de menneskene som levde der fra før.

Alt mens ansvarsløse politikere med statsminister Stoltenberg i spissen snakker om økonomisk vekst; ønsket du eller noen du kjenner å skaffe seg hytte på Hafjell på bekostning av at eget nabolag ble forvandlet til en gate som like gjerne kunne ligget i Punjab?

Ikke jeg, men så kan jeg heller ikke huske å ha blitt spurt.

Men vi kan gjøre en avtale: hvis blant andre Jonas Gahr Støre, Lars Sponheim, Kristin Clemet, Thorbjørn Jagland, Erna Solberg, Olaf Thommesen, Trine Skei-Grande, Jens Stoltenberg, Kjell Magne Bondevik, Erik Solheim, Per Kristian Foss, Raymond Johannessen, Erling Lae, Kristin Halvorsen, ledelsen for Culcom, redaksjonen i Dagsavisen og Dagbladet, samt redaksjonen i Minerva og ledelsen for samtlige organisasjoner i norsk Godhetsindustri as går foran med et godt eksempel og flytter med sine barn – alternativt overtaler egne barn og barnebarn – til hhv. Grønland, Sentrum og Groruddalen for å fylle den ønskede kvoten på en fjerdedel etnisk norske barn på innvandrerdominerte skoler – ja, da skal jeg vurdere å bidra med mine barn og meg selv for å begrense skadevirkningene av de samme menneskenes politikk. Ikke et øyeblikk før.

For det Oslo vi nå ser er det samfunnet de åpenbart har ønsket seg, og derfor uspurt har påført alle oss andre. Da er det et minimumskrav at de personlig bosetter seg i det. Det er så enkelt som at dersom våre ledere vil at vi andre skal delta i en dugnad for å rydde opp i konsekvensene av politikken de har ført, så får de selv gjøre en synlig og aktiv innsats med egen person og eget avkom først.

I mellomtiden opprettholder jeg mitt standpunkt til Gahr Støres «nye norske vi» – ved å fortsatt bo blant det gamle. Og flytter det, så flytter vi etter.

For i likhet med den politiske og akademiske eliten i Norge, så foretrekker jeg faktisk det gamle vi – som foreløpig er det eneste vi`et i hele verden jeg kan og vil identifisere meg med. Og eventuelle mishagsytringer fra de multikulturelle entusiastene kommer – i dag som i går som i morgen – til å prelle av som vann på gåsa med mindre de bor midt i mulitkulturen selv. I motsatt fall er de avslørt som de hyklerne de er: de ønsker å besøke multikulturen når det passer dem, de vil ikke bo i den til daglig de heller. Omtrent som alle de trendy kosmopolittene som gjerne reiser på ferie til f.eks. Pakistan. De flytter ikke dit; så ønskverdig er multikultur tydeligvis ikke.

Mellom oss sagt kan det forresten hende at jeg tar helt feil. Det ville ikke være første gangen, og jeg innrømmer at jeg er stokk konservativ hva gjelder endringer; jeg er av den sorten menneske som får et personlig forhold til det meste og derfor blir oppriktig lei meg når vi må bytte sofa eller bil – og jeg omgås stort sett de samme vennene (og deres venner) i dag som da jeg var 16. Så det er fullt mulig at det bare er jeg som er så erkereaksjonær at jeg reagerer negativt på- og føler ubehag ved de raske og gjennomgripende endringene av en by jeg var glad i og et land jeg fortsatt elsker, mens de fleste andre er takknemlige og glade for den samme forvandlingen.

I så fall er det nok bare et tidsspørsmål før vi får lese om alle flyttelassene til landets progressive politiske og akademiske elite når de forlater deres beste, monokulturelle vestkant til fordel for den mye mer attraktive, multikulturelle østkanten, hvor omgivelsene er helt i tråd med den kulturelt mangfoldige og radikalt forandrede tilværelsen de stadig føler seg berettiget til å forlange at i hvert fall du og jeg skal fryde oss over å leve dagliglivet vårt i.