Sakset/Fra hofta

Det er ferietid, og jeg sitter langt inne i skogen på trammen til en hytte. De siste årene har vært spesielle. Ingenting har vært seg likt. Forandring fryder, sies det. Men ikke alltid. Noen ganger er forandringen av en slik art at man må revurdere det meste. Men heldigvis, her inne i skogen er det stort sett været som endrer seg litt fra dag til dag.

Når nabolaget du bor i er totalt forandret av andre kulturer, du opplever at svært mange i nabolaget ikke behersker ditt språk, og ledende politikere forventer at det er du som skal tilpasse deg disse nye fremmede menneskene, får man til slutt nok. Multikulturens spilleregel nummer én ser ut til å være at den opprinnelige befolkningen sakte men sikkert skal tvinges i kne. Kort sagt: Verden ser ikke lenger ut som den gjorde i går. Hva gjør man da?

Det er noen norske som holder fast ved å bli boende med sine barn i disse multikulturelle miljøene, de er ikke mange. Det vanskelige for mennesker er nok å innse hva som skjer, at det er vi norske som må tilpasse oss et nytt samfunn, og at det er vi som nå blir minoritet i eget land. Når man har innsett dette, så er tiden inne for å revurdere det meste. Det er dette som er det vanskelige. Det å innse at gode, trygge Norge slett ikke er så godt og trygt lenger. Det at man ikke bare må flytte, men at man må flytte slik at man kan få det multikulturelle samfunnet på god avstand. Samtidig er man klar over at multikulturen vokser hver dag, og muligheten for at man blir tatt igjen av denne samfunnsformen i løpet av noen år, truer i bakgrunnen.

Nå når boligen i Groruddalen endelig er fraflyttet, så er det vemodig.

Vemodig fordi at dette er stedet man vokste opp og trivdes godt. Man har vært tolerant med andre mennesker fra andre kulturer, men opplever stadig oftere at andre kulturer ikke nødvendigvis er så tolerante med oss innfødte. I tillegg krydres dagene med bilbranner, ran og herværk. Derfor er det også en lettelse å komme seg vekk. Langt vekk fra Groruddalen. Det er dette innvandringspolitikken har bidratt til, mange av oss ser oss nødt til å oppgi våre hjem, man føler seg presset ut. Multikulturalistene vil sikkert kalle det intoleranse.

Det er allikevel med en stor uro i kroppen man etablererer seg på nytt sted. De demografiske grafene som Christian Skaug har presentert her på Document, gjør at man stiller seg spørsmålet om hvordan fremtiden skal bli. Det vil bli mange Groruddaler i Norge, og hvor skal vi norske gjøre av oss? Livbåtene vil bli fulle. Hvem skal passe på oss til syvende og sist. Norge må våkne, slik at vi kanskje kan passe på oss selv.

Ja, hva er det jeg har gjort nå?

Er det å flytte ut av Oslo, eller er det å flykte?

Det føles mest som å flykte. At man er en internflyktning. Men hvem bryr seg? Vi er majoritet og bor i verdens beste og rikeste land, er hva man lærer. Vi som er rike skal dele. Jeg har gitt bort mitt hjemsted.

Det er nok, det holder nå.