Kommentar

Overskriften skal minne om et kjent sitat av Francis Bacon: «Kunnskap er makt». Bacon var en ytterst interessant mann og aktiv på så mange felt, om enn neppe forfatter til Shakespeares verker som mange har spekulert i. Han er empirisk vitenskaps og den induktive metodes far (induksjon: at man ut fra observert sammenheng i enkelthendelser konkluderer med at en generell sammenheng foreligger. Det motsatte, altså slutninger fra det allmenne til enkelttilfeller, er deduksjon).

Bacon-sitatet har vært fremholdt som reflekterende uomtvistelig sannhet helt siden 1600-tallet, men som så meget annet er det kommet under direkte og indirekte atakk i nåtiden. Jeg kom i tanker om dette da jeg nylig på nettet leste en liten Åslaug Haga (Senterpartiet) historie fra noen år tilbake, fra da hun var opposisjonspolitiker og medlem av Stortingets utenrikskomite og der hadde noen sammenstøt med Høyres Jan Petersen.

Saken var den at fru Haga fortalte om hvordan herr Petersen systematisk hadde hevdet at hun manglet kunnskapsdekning for oppfatningene sine. På ulike måter, direkte så vel som indirekte, hadde altså Petersen gitt uttrykk for at hun hadde langt flere meninger enn kunnskaper, og Haga beskrev dette som et utslag av hersketeknikk, endatil av det spesifikt mannlige slaget.

Blant de mange ting jeg aldri har vært er flue på veggen ved Utenrikskomiteens møter, så jeg har ingen forutsetninger for å skifte vær og vind mellom de politiske kamphanene, enn si vurdere om Petersen la armene i kors mens han talte eller hadde en sarkastisk undertone i røsten; begge deler skal visstnok være typiske undertrykkingsmetoder. Alt dette er fullt mulig, slikt forekommer, men hva så? Hva er det for slags samfunn vi har der det er akseptabelt at en ledende politiker (eller ekspolitiker, på dette tidspunkt var tidligere partileder og minister Åslaug Haga på vei inn i en ledende diplomatstilling) sutrer i avisene flere år etter den angivelige hendelsen over… ja, over hva, egentlig? Over at en politisk motstander hevdet at hun ikke hadde kunnskapsmessig dekning for egen synsing? Stakkarslig er slikt, etter min mening kan man vanskelig se saken annerledes, men antyder den ikke samtidig noe mer generelt om forholdet mellom kunnskap og makt i dagens Norge?

Det var salig Håkon Lie som i sin tid sa om sine egne at ”Arbeiderpartiet er ikke noen søndagsskole”. Utsagnet traff spikeren midt på hodet og åpnet nok øynene på de mer naive. Maktkamp innad i organisasjoner var noe Lie visste mer om enn de fleste, han var både ekspert og autoritet. Det er ingen grunn til å tro at det går mildere for seg andre steder enn i Arbeiderpartiet.

Forventet Åslaug Haga et mer tilgivende, endog gentlemanpreget forhold over partigrensene i en komite på Stortinget? Enhver som har sett politiske debatter på TV, for ikke å snakke om opplevd dem i levende live, vet jo at det er en maktkamp som foregår, og at dette er det sentrale i partipolitikk. Det er videre åpenbart at den verbale så vel som mimikkmessige striden om hegemoniet foregår langs alle akser: menn mot kvinner, kvinner mot menn, fra venstre mot høyre og fra høyre mot venstre, alle mot alle inntil nye temporære bekvemmelighetsallianser formes; kort sagt, den er en sentral del av ordskiftet. Ingen LO-leder er en pusekatt, for å omskrive hva Gerd Liv Valla en gang påpekte, og det er ingen toppolitiker heller. Er man på Stortinget, så er man toppolitiker. Tåler du ikke varmen, så kom deg ut av kjøkkenet.

Hagas sutring hadde en kjønnsdimensjon, den var eksklusivt rettet mot menn som om disse er de eneste brukere av hersketeknikker. Akkurat dette har et eget skjær av ynkelighet over seg og jeg undres om ikke anklagen er ved å gå ut på dato. I alle fall håper jeg det. Det har falt i min lodd noen ganger å se kvinner manipulere seg fram i yrkeslivet – som jeg også har sett menn gjøre det, om enn kanskje med litt andre foretrukne teknikker – men påstander om ensidig skyld i dette spillet er bare patetiske. Har man livserfaring, så vet man slikt.

Men la nå Haga og Petersen og denne spesielle episoden få gå i glemmeboken, la oss i stedet se på hvordan kunnskap aktes, eller ringeaktes, i det større livsspillet om makten. Hvilke er tendensene i tiden?

Mitt bestemte inntrykk er at kunnskap verdsettes mindre enn før. Jeg tror utviklingen på mange måter kan spores tilbake til den såkalte Steen-komiteen som i 1965 begynte sitt arbeide med et nytt program for utdanning av ungdom mellom 16 og 19 år. Viktigst blant forslagene de kom fram til var at det skulle bli mulig å kombinere teoretisk og praktisk utdanning og man ville dessuten øke valgfriheten for elevene. Komiteens arbeide lå til grunn for den nye loven av 1974 om videregående utdanning.

Komiteforslagene sammenfalt perfekt med den gjennompolitiserte 1968-stemningen, og siden ble det som det ble. Bølge etter bølge av reformiver skyllet innover skoleverket og bidro til at kunnskapsnivået sank sammenlignet med det som hadde vært tilfellet i det gamle gymnaset (et meget hederlig unntak er faget engelsk der det etter min mening er utvilsomt at dagens elever i videregående skole ligger på et klart høyere ferdighetsnivå, men om dette i hovedsak skyldes skolens innsats eller andre forhold i samfunnet, er usikkert). Årsaksforholdene er mangslungne og jeg hverken kan eller vil trekke fram alt, men noen konkrete eksempler på reduserte kunnskapskrav vil jeg nevne.

Mine barn har de siste årene avsluttet først ungdomsskolen og deretter videregående skole hvilket har gitt meg en smule direkte innsyn i dagens situasjon. De har hatt eksamener i mange fag, noen skriftlige, andre muntlige. Elevene har tilgang til kunnskapsbaser av ulike slag ved disse eksamenene (ordlister, formelsamlinger); betydningen av selv å kunne basisdata og –regler blir derved mindre enn den engang var. Ved muntlige eksamer har de typisk skullet skrive presentasjoner om relevante fagspørsmål hjemme, for deretter å holde disse og diskutere rundt dem på selve eksamen.

Hva viser dette? Jo, det viser at presentasjonen er blitt viktigere mens den egne kunnskapen er blitt mindre viktig. Evnen til å legge fram ting, altså fremstillingsformen, skuespiller- eller formidlerevnen om du vil, tillegges mer vekt mens kunnskap tillegges mindre. Mange elever får hjelp av foreldre og andre med sine presentasjoner mens andre ikke får det enten ut fra rettferdighetsvurderinger eller på grunn av manglende kompetanse i nærmiljøet; dette er selvsagt og alle vet at slik er det. Blant konsekvensene er at ting ser langt bedre ut på eksamen enn de er i virkeligheten, for elevene vet jo på forhånd hva de vil bli testet i. En annen konsekvens er større ulikhet: Elever fra mindre ressurssterke familier stiller dårligere gjennom ordningen.

Helt på slutten av utdanningsløpet i Norge finnes doktorgradseksamener. Disse er ingenlunde hva de engang var. Et PhD-studium skal nå avsluttes etter normert tid (tre år, altså er løpet vesentlig kortere enn før) og det er veilederens ansvar at kandidaten lykkes. Å ta en doktorgrad skjer følgelig ikke lenger på bakgrunn av et selvstendig stykke vitenskapelig arbeide av høy kvalitet, selv om dette fremdeles blir påstått i lovtalene etterpå, men er en del av et gruppearbeid der kandidatens egen innsats kan være svært variabel. Dette er realiteten, og de som er på innsiden, vet at det er slik. Den enkeltes ansvar er blitt mindre. Den nyslåtte PhD befinner seg på et klart lavere vitenskapelig nivå enn man før gjorde ved avsluttet doktorgrad. Inflasjonsskruen innen utdanningsvesenet har tatt enda en omdreining, og på enda et område ser noe bedre ut på overflaten enn det er i virkeligheten.

Kunnskap er ikke likt fordelt i befolkningen, som heller ikke ferdigheter er det. Nedvurderes kunnskap, så følger redusert kompetanse uvegerlig med som nisse på lasset, annerledes kan det ikke være. Man kan ikke snakke seg bort fra dette med fine ord om ”kunnskapsløft” og ”kvalitetsreform” og annet. Kosmetikk hjelper ikke, bare hardt arbeid og klart formulerte forventninger hjelper.

Ikke bare uthuler det norske samfunnet kunnskapsbegrepet (det er forskjell på å ta en mastergrad i fysikk og media; Norge trenger flere fysikere og ingeniører, men neppe flere informasjonsmedarbeidere) slik at man maskerer reelle skilnader, men selve verdien av det å besitte kunnskap er nå under angrep. Når større viten og bruk av samme fremstilles som et hersketeknisk grep, endatil et likestillingsmessig problem, som i episoden mellom Petersen og Haga nevnt innledningsvis, er vi langt ute på vidotta hva gjelder vettug innplassering av kunnskaper og ferdigheter i vårt verdihierarki.

På moderne norsk brukes iblant uttrykket ”det er helt konge”. Ordet konge stammer etter hva jeg har hørt (bevares, dette kan være ukorrekt etymologi, men jeg velger å viderebefordre påstanden uten egenstudier for å verifisere sannhetsgehalten) opprinnelig fra samme rot som ordet ”kunne”. Jeg liker tonen i sammenhengen: kongen er den som kan, og den som kan, er konge.

Skulle man ønske seg et eksempel på respekt for kunnskap fra utenom etymologiens og de kongeliges verden, så er Rudolf Nilsen en utmerket mann å stoppe opp hos. ”Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet” sier han i ”Revolusjonens røst”, et framifrå flott kampdikt.

Respekten for kunnskap har lenge vært for nedadgående. Tendensen må snus. Dette er intet anliggende for høyresiden alene, det berører alle; man trenger ikke være noen Rudolf Nilsen for å skjønne såpass. Oppgaven dreier seg om rettferdighet, men like mye om å skape forutsetninger for et bedre fremtidig samfunn. De som vet og forstår, fortjener å bli hørt mer enn synsere gjør det.

Les også

-
-
-
-
-