Sakset/Fra hofta

Etter å ha vært igjennom en fire års læretid som håndverker i ungdomstiden, skjønte jeg at mine evner og interesser gikk i en annen retning. Jeg var praktisk anlagt, som det het, så det ble å koble seg på at annet spor, som fortsatt gikk i retning av håndens arbeid, nemlig kunstnerisk virksomhet. I flere henseender var jeg preget av den håndverksbaserte profesjonaliteten, spesielt at man med flid skulle yte det beste. Dessuten var det evner der, som trengte håndverkets erfaringer.

I begge tilfeller handlet det om den faglige ethos, som jeg etter hvert forsto var en antikvert holdning. Godt håndverk, ja håndverk i det hele tatt, var på vei ut. Fremskrittet pekte i en annen retning, der alle former for kroppsarbeid ble overflødig og nedvurdert. Den moderne teknologien kan snart erstatte alle kroppsbaserte grep og prosesser. Langt på vei også vår hjernevirksomhet. Kroppsarbeid synes nå å representere et forlatt stadium, og utøverne klassifiseres som noe i retning av tilbakestående individer.

Den historiske nedvurderingen av håndverket henger sammen med nedvurderingen av kroppsarbeid. Det startet vel egentlig med nedvurderingen av kroppslig arbeid, særlig industriarbeid, som forvandlet arbeideren til en ansiktsløs, men nødvendig brikke i den maskinelle produksjonen av bruksgjenstander og andre varer. Den industrielle revolusjonen ble en nedgangstid for håndverket. I den nye maskinindustrien ble kroppsarbeidet betraktet som slavearbeid, og arbeiderne behandlet som identitetsløse trekkdyr. De kunne brukes til all slags fysisk arbeid og hadde lavstatus.

Fra gammelt av var de profesjonelle håndverkerne også kroppsarbeidere, men de hadde et mer respektabelt yrke. Håndverkeren måtte gå i lære og tilegne seg de ferdigheter og de kunnskaper som var nødvendig for å utøve yrket. Både ferdighetene og kunnskapene garanterte for at det håndverksbaserte arbeidet gav resultater av god kvalitet. Selv om håndverket også var kroppsarbeid var det en type arbeid som forutsatte spesifikke ferdigheter og kunnskaper, langt på vei det vi kan kalle intellektuelle evner og resurser. Det gav status, håndverkerne ble verdsatt og respektert.

Opprettelsen av laugsvesenet i middelalderen la grunnlaget for denne målrettede profesjonalisering av datidens ulike håndverkeryrker. Laugene foresto utdannelsen, læretidens lengde, inngåelse av kontrakter og bestemte mange andre viktige saker som bidro til at yrkesutøvelsen ble ryddig og respektert. De var til stor støtte for medlemmer som i påkomne tilfeller hadde behov for råd og hjelp når det oppstod stridigheter. Laugene kan til en viss grad sammenlignes med dagens fagforeninger.

Respekten for håndverkeren lå i den praktisk/faglige kompetansen, i utøverens ferdigheter og kunnskaper. Det kunne man se på resultatet, at produktet var profesjonelt utført og hadde synlige kvaliteter. Fordi verden i dag er oversvømmet av masseproduserte varer og standardiserte prosedyrer, er håndverksmessig profesjonalitet og kvalitet bare fordyrende ledd. Godt håndverk kan ikke konkurrere med billige og banale industriprodukter.

Utkonkurreringen av kvalitetsprodukter basert på håndverk, begynte i første halvdel av 1800-tallet. Masseproduserte varer og bruksgjenstander, blottet for kvaliteter, men billige, gikk som hakka møkk. I samme hastighet forsvant også kvalitetsbevisstheten. Likeledes respekten for det profesjonelle håndverket. Arts and Crafts-bevegelsen i England oppsto som et velbegrunnet opprør mot forflatningen i vareproduksjonen. Allerede på midten av 1800-tallet lanserte bevegelsen en rekke strategier for å gjenreise respekten for det gode håndverket: de velformede gjenstander og den estetiske dimensjonen i hverdagslivet.

Gjennom en rekke tiår ble det skapt fremragende arbeider innenfor arkitektur, møbelproduksjon, interiørdesign og kunsthåndverk. Det var en sosialt forankret bevegelse som arbeidet for at det gode håndverk og de estetiske kvalitetene skulle bli bærekraftige verdier i samfunnet. Med tanke på hva slikt arbeid og slike produkter kom til å koste, så var det bare pengesterke folk som hadde råd til slikt. Etterhvert fordampet da også den sosiale dimensjonen, mens den estetiske ble hengende igjen i kunsthåndverket.

Dermed oppstod det et nytt skille, mellom vanlig håndverk og kunsthåndverk. Sistnevnte fikk status og høy prestisje. Kunsthåndverket insisterte nemlig på de estetiske kvalitetene hørte hjemme her, mens håndverket ble nedgradert til en kroppsbasert profesjon med stadig dårligere fremtidsutsikter. Riktignok hadde håndverkerne sin faglige kompetanse, bestående av spesifikke ferdigheter og kunnskaper, men den var så betinget og bundet av kroppsarbeidfunksjonen at respekten smuldret opp. Kroppsarbeid var og ble lavstatus.

I forsøket på å heve prestisjen i håndverket innførte man på 80- og 90-tallet her hjemme en massiv intellektualisering av yrkesutdanningen. Teoretiske kunnskaper fikk høyeste prioritet. De praktiske fagene skulle løftes opp på et intellektuelt nivå, og likestilles med all annen yrkesutdanning. Ja, selv kunstakademiene, med sitt praktisk baserte håndverk, ble oppgradert til høyskoler og sidestilt med universiteter. Nå kunne studentene få et papir på at de hadde oppnådd en bachelor- eller mastergrad og vise at de var kompetente kunstnere. Denne moderniseringen av det praktiske håndverket var kanskje på sin plass, men den hadde ingen forståelse av at håndverkets faglige forutsetninger og kvaliteter var et nødvendig vilkår for å utvikle profesjonalitet og en avansert dømmekraft.

Det er en faglighet som er bygget opp nedenfra, på basis av praktiske erfaringer og målrettede overveielser. Det er en faglighet som også er utviklet gjennom empirisk forankret tenkning, i den forstand at alle valg og prosedyrer må være forutsigelige og rasjonelle. Den håndverksbaserte profesjonaliteten ligger altså ikke bare i håndens grep, men også i tankens begrep. Det spesielle ved denne kompetansen er at den er utviklet gjennom metoder og kunnskaper av en helt annen karakter enn de begreper og teorier man blir påtvunget gjennom dagens videregående skoler.

En slik håndverksmessig fagkompetanse basert på ervervede innsikter, danner i følge den amerikanske sosiologen Richard Sennet grunnmodellen for all tilegnelse av profesjonalitet. Uansett hvor teoretisk og intellektuell en virksomhet er, så starter den med enkle håndgrep og prosedyrer. I boken «The Craftsman» viser han hvordan abstrakte begreper og teoretiske forklaringer har sitt utgangspunkt i håndens utprøvende bevegelser. Selv når man opererer med komplekse systemer på en datamaskin er håndens fysiske bevegelser helt uunnværlige.

Poenget for Sennett er å vise at alle typer jobb og virksomheter i samfunnet har en større eller mindre grad av håndverksmessig karakter. Ja, at håndverkets profesjonalitet danner en regulativ idé og et strukturelt imperativ i alle arbeidsoperasjoner. Dette innbyr til respekt, Ja, håndverket burde egentlig ha langt høyere prestisje enn alskens intellektuelle og teoretiske spekulasjoner. I alle fall burde man innse at håndverket er forbilledlig og normdannende når det gjelder å bevege seg fra enkle håndgrep til avanserte begreper og teorier.

Intellektualiseringen av skoleverket med mer teori og abstrakt tenkning i praktiske fag var kanskje godt ment, men i realiteten en nedvurdering av den kroppslige dimensjonen i arbeidsprosessene. Ja, nedvurderingen av det fysiske og kroppslige i arbeidslivet virker nesten angstbetont. Men ikke bare i arbeidslivet, ser vi på kunstlivet har også den fysiske dimensjonen, det at man bearbeider et egnet materiale med egne hender, helt utdatert. Kunsten er nå en mental og intellektuell størrelse, og ikke noe som hefter ved et materielt objekt. Hele det kulturelle feltet synes i dag å lide av en intellektuell berøringsangst, der erfaringsvirkeligheten i stadig større grad blir redusert til abstraksjoner.

Mest lest