Sakset/Fra hofta

Jeg er det tidligere forsvarsminister Grete Faremo karakteriserte som en «återgløyme frå den kalde krigen». Og jeg er stolt av det. Fordi jeg har hatt rett hele tiden siden sammenbruddet i Sovjetunionen og muren falt, og «de som så lyset» erklærte fred i overskuelig fremtid.

Anført av Johan Jørgen Holst startet raseringen av vår forsvarsevne. I løpet av få år forsvant beredskap, avdelinger og installasjoner som var «unødvendige». Den gjeldende politiske, og blant enkelte fagmilitære, oppfatning var at det tidligere invasjonsforsvaret var resultatet av en foreldet og passert tankegang. Norge ville neppe bli utsatt for et omfattende angrep de neste 10-15 år. Og det fikk de jo rett i, gitt at det ikke skjer noe uforutsett i løpet av året.

Trussel- og risikobildet var brått helt endret etter den kalde krigens dager. De militære måtte dreies bort fra tanken om et tradisjonelt invasjonsforsvar til et mer fleksibelt forsvar med større handlefrihet. Forsvaret måtte ikke lenger være bundet opp i konkrete mål og detaljerte planer. Den fremtidige sikkerhets- og forsvarspolitikken måtte heller ha forankring i flere retninger. Samtidig måtte landet opprettholde koblingen til de allierte og beholde sannsynligheten for forsterkninger i tilfelle krig eller krise.

De økonomiske rammer skulle gjøre det mulig å foreslå en total nedbemanning med inntil 6000 av forsvarets 24.000 ansatte. Et bredt forsvarspolitisk forlik var nødvendig for å ha mulighet til å gjennomføre de store endringer og utfordringer morgendagens forsvar vil møte.

Det har ikke manglet på advarsler fra offiserer i ledende stillinger.

Generalmajor Lars Sølvberg, daværende Generalinspektør for Hæren advarte i 2004 mot den lille “patruljehæren” som var igjen etter forsvarsreformen, og stilte spørsmål om “Forsvaret nå er så nedbygd at det ikke evner et troverdig forsvar av nasjonalstaten”.

I 2006 sa daværende sjef for landets operative styrker, viseadmiral Jan Reksten, at Norges forsvarskraft er farlig nær minimum. På flere områder er Norges militære styrke under minimum, og på sjøen er så å si all slagkraft borte.

Generalmajor Robert Mood, tidligere generalinspektør for Hæren, skrev i Aftenposten 30. juli 2007 at «Det norske forsvar er altfor lite etter alle andre målestokker enn kvalitet og ressursmessige rammer. Det tar mange år å gjenopprette et forsvar med større kapasitet».

Våren 2014 «bråvåkner» alle da Russland velger å benytte militære maktmidler for å hindre at Ukraina skal «drive vestover» og ut av det Kreml oppfatter som sin «privilegerte interessesfære».

Til tross for at advarselene hadde vært fremført av autoritative miljøer i og utenfor Forsvaret, hevdet flere at de var overrasket. Et utslag av kognitiv låsning som vi har sett før. I opptakten til andre verdenskrig.

Nå står Norge og NATO igjen ovenfor en potensiell trussel fra et selvhevdende og autoritært regime med en militærmakt som har kapasitet til å true vår nasjonale integritet på svært kort varsel. Norge har en etterretningstjeneste som har potensial til å gi ett strategisk varsel, men ikke styrker som kan respondere i tide. Dette vet vår politiske ledelse.

Nå er spørsmålet om det er vilje til å prioritere «kanoner fremfor smør». Og gjenopprette en forsvarsevne som Russland vurderer som en troverdig «terskel» de ikke er villige til å prøve seg på.

Så får vi håpe at den nye Forsvarsstudien, og Forsvarssjefens Fagmilitære råd bidrar til at vi aldri mer opplever ett 9. april slik våre forfedre gjorde i 1940.

Les også

Norges militære forsvar -
Nasjon og forsvar -
Hvem skal forsvare Norge? -
Aldri mer? -
2,0 – 1,4 = skam -
Besatt eller fri? -
Norge uten forsvar -
Forsvarskulissen -
Farlige tider -

Les også