Kommentar

Bernt Hagtvet burde ha forutsetninger for å trekke paralleller mellom dagens islamisme/jihadisme og de totalitære bevegelsene i Europa. Men han greier det ikke.

Det er forskjellene Hagtvet lander på: han støtter seg på et forskningsmiljø i Århus.

Århus-forskerne ser den europeiske totalitarismen som en pervers byråkratisme rundt et allmektig statsapparat. Her ligger grunnforutsetningene for de europeiske massedrapene i GULag og i Holocaust.

En merkelig beskrivelse. Nazismen, fascismen og bolsjevismen er først og fremst ideer, som backes up med vold. Da de overtok hele samfunn kom byråkratiet, men i utgangspunktet var ideene, verdensanskuelsen og Handlingen, helt uten skrupler.

Det er trekk vi drar kjensel på i dagens islamisme. Hagtvet gjør et nummer av at islamistene er ulne om hva slags samfunn de vil skape. Det samme var nazistene. De averterte ikke med konsentrasjonsleire. Men når Det muslimske brorskap kommer med sin definisjon på demokrati forstår vi at det ikke omfatter en reell opposisjon, eller beskyttelse av minoriteter.

Nettopp fordi vi ser så klare paralleller til 30-årene, er det påfallende at Hagtvet velger å bagatellisere disse.

Hva han får seg til å skrive!

slamismen mangler helt denne statsoppfatning (foreløpig). Derfor er det også sannsynlig at den vil unngå – om den fikk makt – de grusomheter som dens europeiske slektninger gjorde seg skyldig i. Men her kan det fremmes gode kontraargumenter: Islamistenes fanatisme kan lett føre til oppbygging av slik total statsmakt. Og dersom islamismen fikk makt, ville den ha adgang til store penger.

«Sannsynlig at den vil unngå grusomheter», er farlige og uforståelige ord fra en professor som har brukt mye av livet på europeisk totalitarisme.

Det er vel ikke bare en generell fanatisme i kombinasjon med mye penger som kan gjøre islamistene farlige – en gang i fremtiden. Hva med deres jødehat? Er ikke det en nokså konkret parallell? Det er ikke det fremtidige, men det høyst næværende som gjør oss bekymret, meget bekymret.

Men Hagtvet må legge de store forbrytelser foran Europas dør. Der ligger de utvilsomt. Men måten Hagtvet bruker dem på er problematisk.

Dog: At den arabiske verden ikke har gjort seg skyldig i et slikt sivilisasjonsfall som nazismen og stalinismen, er noe vi i Vesten alltid bør minnes på når vi ubevisst omtaler islamismen som «primitiv». En særlig fare her er at bruken av totalitarismebegrepet i dag svekker vår evne til å se islamismens indre rasjonalitet og forstå likhetene mellom den og en mer fredelig kritikk av Vesten fra muslimsk hold, en kritikk vi kan lære av.

Hagtvet vet at det 20. århundres folkemord begynte med ottomannernes folkemord på armenerne. Allerede på 1880-tallet drepte man et par hundre tusen. Og det var tyskere som ga tyrkerne råd. Noen av hovedforbryterne slo seg ned i Berlin etter krigen. Hitler var som kjent opptatt av at verden hadde latt armerne seile sin egen sjø. Denne åpenbare sammenhengen ser Hagtvet bort fra. Ottomannerne/tyrkerne var såmenn del av sivilisasjonsbruddet, men tyskernes fall var selvfølgelig mye større.

Hagtvet velger å bruke Europas mørke fortid til å unnskylde trusselen fra islamismen. Han avslører samtidig hvorfor han ikke er istand til å trekke noen parallell mellom europeisk totalitarisme og arabisk/islamsk: Det vil svekke vår evne til å se islamismens indre rasjonalitet.

Det er nesten så man blir stum: Islamismens indre rasjonalitet! Man kan selvfølgelig snakke om nazismens rasjonalitet. Men det er en helt annen rasjonalitet enn den vi kjenner og Hagtvet snakker om islamismens som om den tilhører vår verden, og med «vår» mener jeg ikke bare vestlig.

At Hagtvet bruker ordene for å ufarliggjøre islamismen blir enda tydligere når han sier at en slik bruk av totalitarismebegrepet kan hindre oss i å se at islamismen har forbindelse til en mer «fredelig» kritikk av Vesten. En kritikk vi kan lære av! Igjen er «the onus» på Vesten. Og det er med dobbel dose: Vesten må ikke bruke sin mørke fortid «mot» islamistene. Det er urettferdig for de har ikke slike forbrytelser på samvittigheten. Ikke bare er det historisk ukorrekt, det kan hindre oss i å lytte til en kritikk vi fortjener å høre.

Virkelig: hvilken kritikk fra «fredelig» islamsk hold er det vi trenger å høre? Det hadde vært interessant om Hagtvet utdypet det. Er det likestillingen mellom kjønnene? Er det holdningen til kjønnslemlestelse? (Vi leste nylig at 90 prosent av jentene i Egypt er lemlestet.) Er det kritikken av det sekulære samfunn? Er det rettssikkerheten? Rettigheter for minoriteter, som innvandrere og homofile?

Det kan virke som om «islamismens indre rasjonalitet» har trengt inn i Hagtvets hode og fortrengt den rasjonalitet som bygger på ratio.

Er islamismen totalitær?