Det slår meg under lesningen av «The Islamist» at forfatteren, Ed Husain, befant seg på samme «sted» i begynnelsen av 90-årene som 68-generasjonen gjorde 20 år tidligere: i den samme troen på at man kjente løsningen, mens man i virkeligheten var avstengt fra verden.

Parallellen mellom maoismen på 70-tallet og islamismen er slående. Jeg vil gjør et lite forbehold ved venstreradikalismen, for i dens 60-tallsversjon fantes det en selvkritikk, og dermed en metode til å overskride fanatismen. Men med ML-bevegelsen var det anti-intellektualismen som satt i førersetet, og den er aldri blitt detronisert. Faktisk brer irrasjonaliteten seg nå også blant SV-ere og på en mer diffus venstreside/sentrum. Det manglende oppgjør med ML-ideologien kan være noe av forklaring på at man sitter med hendene i fanget og ser islamismen ture frem. Tallmessig er den ikke sterk i Norge, men det er forbausende lite motstand mot ideene.

Den motstand som finnes tipper lett over i overfokusering og manglende distinksjoner. Islam var tidligere en religion. Den er av islamismen forvandlet til en totalitær ideologi, som gjennomsyrer alle deler av mennesket og tilværelsen.

For å unngå kontaminering må man holde seg på avstand. For mye omgang med totalitære bevegelser fører til usikkerhet og blindhet. Man ser ikke lenger hvor fanatismen begynner og verden slutter. Vi snakker om et massivt psykisk trykk, og stundom fysisk.

Med overfokusering mener jeg reduksjonisme og essensialisering. Man ser de samme negative trekk ved islam til alle tider. Man greier ikke se noe positivt. Dette smitter også over på levende mennesker. Man får vanskeligheter med å se noe verdifullt ved muslimer overhodet. Negative holdninger blir uoverstigelige hindre for vanlig medmenneskelig kontakt. Da står man i fare for å rammes av det samme som motstanderen: Der fanatismen begynner, opphører verden.

Å tilhøre verden vil si å ha grenser. Fanatikere har ikke det. De ønsker å sluke hele verden, å gjøre den til sin. Hvis den får vokse seg sterk, blir oppgjøret med den blodig.

Islamistene i London som fulgte Mawdudi og Qutb sa at herskerne over jahilyya, den hedenske verden, ikke ville gi fra seg makten frivillig. Det samme sa ML-erne: Man ville ikke ha væpna revolusjon, men regnet med at borgerskapet ikke ville gi seg frivillig. Derfor måtte man forberede seg på kamp. Dette er konstatering av det selvsagte, skutt frem i tid: Man var på kollisjonskurs med omverdenen.

Derfor ber jeg om at man tar noen skritt tilbake og betrakter galskapen. Man kan tilføre den oksygen ved å bli for fokusert på den og dermed begynne å ligne. For å bevare forstanden må man søke til den normale verden av hverdagslige gjøremål, av ting som har egenverdi. Fanatismen ønsker hele tiden å redusere alt til sin målestokk.

I en globalisert verden er sekularismen nærmest en selvfølge. Religion som religion er ikke farlig. Men en religion som overskrider sine grenser, truer freden i fellesrommet. Derfor er den potensielle motstanden mot islamismen mye større enn man kan få inntrykk av. Men man må få artikulert hva som er islamisme.

I norske debatter er det et befengt ord. Hege Storhaug har ofte fått høre at hun brennmerker folk med dette ordet. Men når man betrakter islamismen utenfra, er den ikke så vanskelig å gjenkjenne: Det er et forsøk på å ville gjøre hele tilværelsen muslimsk, hele mennesket og samfunnet. Dette er islamisme, og, vil jeg påstå, samtidig u-islamsk. Muhammed mente aldri at hele verden skulle bli muslimsk. Han regnet med at det ville finnes andre religioner. Dagens islamister har i stedet tatt lærdom av bolsjeviker og leninister. Det er mye Lenin i deres metode og ideologi.

Det er viktig å redde islam fra islamistene. At spørsmålene om f.eks. hijab har fått gjennomsyre vår offentlige samtale under etiketten «personlig frihet» og «fromhet», viser at islamistene har fått gjennomslag for sine premisser. Det er full forvirring innenfor bymurene. Det er ytterst bekymringsfullt.

Sammenligningen med 70-årene er fruktbar, og kan være en måte å forklare situasjonen på. ML og Stalin er gjenkjennbare størrelser. Fortiden er ikke død. Den kan brukes.