Kommentar

Vær forsiktig med hva du ønsker, det kan gå i oppfyllelse. Venstresiden har hele tiden hatt en drøm om at Vesten skulle bli satt på plass. Derfor har den konsekvent vært mot vestlig engasjement i den muslimske verden.

Nå kan vestlige medier triumferende notere nederlagene. Men samtidig har seieren en bitter smak. Midtøsten går i oppløsning og innbyggerne strømmer til Europa.

Hva skyldes nederlagene? Kan det ha noe å gjøre med samfunnene Vesten forsøkte å forbedre? I så fall – hva er det som får oss til å tro at de som kommer hit skal bli annerledes?

Eller betyr integrering nå at vi skal bli som dem?

Kritisk teori eller det røde borgerskap

På 60-tallet var det noe som het kritisk teori, utgått av Frankfurterskolen. Den definerte den borgerlige bevissthet som en form for blindhet. Den nektet å se åpenbare sammenhenger. Studentradikalerne lot seg inspirere av Frankfurterskolen, men falt for fristelsen til å se alt som funksjoner av sosial og økonomisk makt. Det rommet kimen til deres egen vulgarisering og villfarelse inn i autoritære tankemønstre. Kritisk teori forlangte at man overprøvde seg selv og holdt distanse.

Portrait Of Max  Horkheimer

Foto: Max Horkheimer. Mange av Frankfurterfilosofene var jøder. De overførte jødedommens metafysiske transcendens til det jordiske, til sosial kritikk og ville ha en overskridelse av samfunnet som kunne gjøre menneskene frie, i denne verden. Det ble for teoretisk, krevde for mange bøker for studentene, som påsto de forsto «lærerne».  En filosof som Jürgen Habermas skulle ta avstand fra studentene da de hyllet gatas parlament.

Men studentradikalerne ble flinke til en ting: Til å torpedere borgerskapet. De var jo selv fra middelklassefamilier.

Borgerskapet forsvarte en måte å ordne verden på. Den hadde en fasade. Skille mellom form og innhold er selve definisjonen på et borgerskap.

Hvis en studentradikaler forsøkte å fortelle en borger at han ikke var klar over hvor manipulert han var, – det var den gang vi lærte begrepet «falsk bevissthet» – ville han/hun se dumt på deg. Det var for oss beviset på at de var manipulert. Vi kjente en umåtelig forakt for småborgeren og spissborgeren som ikke hadde denne innsikt i hvem han var.

Sex var våpenet til å frigjøre oss selv og ramme borgerskapet. Fri sex og porno var et våpen, borgerskapet hadde alltid vært dobbeltmoralske. Nå ble de forledet til å bli tittere og promiskuøse. Ekteskapet gikk fløyten, og med det selve fundamentet for et stabilt samfunn.

Kvinner i arbeidslivet gav vekst og selvrealisering, men til en pris.

Den prisen vil fremdeles ikke 68’er-generasjonen snakke om. Den har selv blitt borgerskap.

Men det røde borgerskapet er annerledes enn det blå. Det har ikke sluttet å være revolusjonært selv om det nå sitter med hegemoniet og makten.

Det gir seg underlige utslag.

Tilfredsstillelsen ved å se Vesten tape

Hvis vi skal forstå vår verden og den som overlapper med vår, må vi forstå at premissene er radikalt endret. Det er ikke lenger «vi» som bestemmer hva som skjer.

Det røde borgerskapet gleder seg over det. Detroniseringen av Vesten har alltid vært prioritet. Kun hvis Vesten ble degradert kunne verden bli rettferdig. At det er noe helt annet enn rettferdighet som kommer til syne, velger de fleste å lukke øynene for. De ser vekk og har kastet seg i armene på «dugnad».

Under overflaten merkes uro. Noen på venstresiden er oppriktig bekymret. De har fått med seg at det kan være stor forskjell på ønske og oppfyllelse av ønsket.»Frigjøring» betyr ikke nødvendigvis frihet, men sosialister har lang erfaring med å sminke en utvikling som går over i tyranni. Idealismen bak kampen går over i nidkjærhet i forfølgelsen av dissidenter.

Det er trekk ved våre samfunn i dag som peker i en slik retning. Folk er redd for å si hva de mener.

Hater mer enn de elsker

Den dominerende venstresiden seiler med mange lik i lasten. En betydelig del hater Vesten mer enn de elsker friheten. Det tar seg helt konkrete former: Hatet mot FrP er større enn kjærligheten til Norge. Heller la Norge gå under enn innrømme at FrP har hatt rett i innvandringspolitikken. Jeg overdriver ikke. Dette er flertallsmeningen blant de snakkende klasser.

Dostoevsky_1872

Bildet: Det var noen motstrømmer på 60-tallet, til den politiserende studentradikalismen. En gikk langs en mystisk-spirituell vei. I Frankrike var det Albert Camus, i sentraleuropa var det Herman Hesse, Musil, Kafka, og Dostojevskij. «Alle» leste Kjellermennesket, som er en slags anarkistisk bekjennelse, også over de mørke instinktene i mennesket. Dostojevskij visste. Denne kunnskapen har ikke gått tapt, unge leser fortsatt disse mestrene, ikke minst Mikhail Bulgakov. Men det er ikke synlig i den offentlige debatt.

Skraper man litt i overflaten vil man oppdage nihilismen. Den har vært en del av radikalismen helt siden Dostojevskis tid. Det er ikke så merkelig. Ideologier som ønsker samfunnsomveltning må være villig til å knuse egg og underveis spør man som Raskolnikov: Fortjener egentlig pantlånersken – kulaken, kapitalisten- å leve?

I dag vet vi at dette er avløst av: – Fortjener egentlig okkupanten å leve? Er ikke palestinernes kamp rettferdig? Eller som kommunikasjonssjef for Redd Barna, Line Hegna sa til Søndagsrevyen: – Det livet de palestinske ungdommene lever er slik at de heller foretrekker å dø.

Et nytt proletariat

Sosialismen slo feil. Den brøt sammen i øst og i vest ble den desillusjonert. Forbrukersamfunnet hadde større attraksjon enn likhet. Men den utopiske lengsel døde ikke. Sosialistene fant seg et nytt proletariat: Først den tredje verden og så følgerne av en ideologi som ikke gjør forskjell på religion og samfunn. Akkurat som sosialismen. Her ser vi det første store grunnleggende felles trekk: Sosialismen vil eie hele mennesket. Det vil selv forme det. Det er derfor helt logisk at sosialismen ikke tåler en kirke som forsvarer det åndelige riket som noe annet enn det verdslige, som forsvarer åndens autonomi.

En indre logikk bestemmer at sosialister og islamister finner sammen. Begge vil eie hele mennesket, begge utvisker skillet mellom samfunn og religon. Sosialistene kaller det sekularisme, men det fungerer som en erstatningsreligion.

Det er selvsagt et stort paradoks at de allierer seg med en religion som er totalitær og imperialistisk, når de selv benekter at det finnes noen Gud. Men islam er ikke som kristendommen transcendental. Mohammed sier ikke som Jesus: – Mitt rike er ikke av denne verden. Tvertom. Hans rike er av denne verden.

Her har sosialister og islamister også noe sammen: Sansen for makt, forstått som evnen til å tvinge og påtvinge. Men ikke demokratisk, ikke legitim makt.

Når Oriana Fallaci spør: Hva er det sosialister gjenkjenner i islamistenes ansikt, så er det disse trekkene: Det totalitære, det nihilistiske/destruktive, et umettelig begjær etter makt.

Det taktiske

Det finnes mange veier til realiseringen av kollaborasjonen: Mange av venstresidens kjepphester fungerer som avenyer til islamistenes maktovertagelse. F.eks antiimperialismen. Den sier at alle Vestens intervensjoner i Midtøsten, les: muslimske land, er maktovergrep, som per definisjon har uredelige motiver.

Derfor må krigene vinnes på etterskudd. Irak utviklet seg til en katastrofe. Men ikke helt. Amerikanerne klarte å stabilisere situasjonen. Al-Qaida i Irak, som var IS i embryo, ble slått tilbake. Staten var ikke helt sekterisk. Men med idealisten Obama i Det hvite hus ble det andre boller. Han trakk styrkene helt ut, hvilket fikk Iran-vennlige Nouri al-Maliki til å kaste alle hemninger. NB! Dette var ikke bare fordi al-Maliki lot onde lyster løpe av med seg. Det var på Irans oppfordring. Iran ønsket å ydmyke og påføre USA et nederlag, og det gjorde de best ved å ødelegge alt amerikanerne hadde bygget på. Dermed ble shiaene helt avhengig av Teheran.

Høres det destruktivt ut? Såvisst. Men slik er politikken i Midtøsten. Inn toget IS og nå er USA tvunget til de facto å samarbeide med Iran for å stanse IS.

Denne form for utpressing er Midtøstens herskere eksperter på. En gang kunne også USA dette spillet og lot seg ikke ta ved nesen. Med Obama ble det annerledes. Derfor er USA ved å miste Midtøsten.

Men venstresiden har aldri sluttet å late som om Vesten fortsatt er den aggressive part. Den fortsetter å utkjempe krigen på hjemmebane lenge etter at Vesten har trukket seg ut, og alt blod og alle penger er gått til spille.

Det finnes ingen diskusjon i norske aviser om: Hva fikk vi igjen? Var det verdt det? Nei, diskusjonen er hele tiden: Dette var moralsk feil fra starten av. Det var overgrep og det er vår skyld at Afghanistan, Irak, Libya, Syria faller sammen.

Blair

Propagandakrigen tar aldri slutt. Tony Blair blir aldri tilgitt for at han støttet George W. Bush. Mediene blir aldri lei av å dukke ham. Han sa ikke noe oppsiktsvekkende til Fareed Zakaria søndag, men meldingen går verden rundt om at Blair ba om unnskyldning. En slik innrømmelse fungerer som ammunisjon for venstresiden. De hadde rett! De ignorer hva Blair også sa: At han ikke angrer på at han var med å styrte Saddam Hussein eller Muammar Gadaffi for den del.

Det øret hører ikke mediene på. De er travelt opptatt med å utkjempe «krigen» mot vestlige ledere som våger å bruke makt.

Her er et annet affinitivt bånd mellom sosialister og islamister: Insisteringen på egne premisser, i en form for autisme.

Vestlig maktbruk er per definisjon galt.

At USA gikk inn i Afghanistan fordi regimet nektet å utlevere Osama bin Laden, er glemt. For den venstreliberale elite var krigen «feil», uberettighet, forfeilet.

De har brukt alle år på å bevise at den kom til å slå feil, og har gledet seg over tilbakeslagene. Det er ingen overdrivelse. Norske medier og «eksperter» har systematisk fremstilt innsatsen mest mulig negativt.

På den andre siden har de tiet om hvem Taliban er og hva de gjør.

Triumf

Klassekampen kan innkassere: Taliban vinner frem i Faryab. Seks norske soldatliv og milliarder av kroner er ofret. Forgjeves. Ikke slik at man hoverer åpenlyst. Men man kan fortsette å spikre norske forsvarsministere til hva de lovet og påsto: At regjeringshæren kunne stå på egne ben, takket være norsk hjelp.

Det er åpenbart ikke tilfelle når Meymaneh for tre uker siden var en hårsbredd fra å falle. Men Magnus Lysberg spør i likhet med sine kolleger ikke om hvorfor regjeringshæren er så svak. Alt er Vestens skyld.

Afghanistan fragmenterer langs sekteriske skillelinjer. Også det er Vestens skyld.

– Det er ikke så mange igjen som nå mener at operasjonen i Afghanistan har vært en suksess, sier forsker Ståle Ulriksen ved Sjøkrigsskolen.

Hva er definisjonen på suksess i muslimske land? Den godtatte mening nekter å diskutere premissene for feilslagene. Har det noe med samfunnene å gjøre?

Politiserte medier og eksperter kan selv velge premissene de dømmer etter:

– Man har ikke oppnådd målene, selv om de ble justert underveis. Utviklingen har gått en helt annen vei enn den man var i stand til å forestille seg, og det er ikke vanskelig å si nå at stabiliseringen av Afghanistan er noe man i hovedsak har mislyktes med, sier han.

Sitter man med fasit er det ikke vanskelig å vite svaret. En ting glimrer med sitt fravær: Selvkritikk. Hvordan har mediene og ekspertene fremstilt krigen. Vi har hørt mye kritikk av NATOs strategi, men aldri kritikk av medienes fremstillling av hva krigen handlet om. Taliban er behandlet som noe mystisk, en naturkraft som vinner frem.

Men mediene, politikerne og ekspertene har aldri stilt seg spørsmål ved om de selv er en del av de samfunn som kjemper i Afghanistan.

Det er her hunden ligger begravet. I USA er ikke patriotisme et ukjent ord. Det er det etterhvert i Europa, der selvkritikk er blitt til selvpisking og negativitet.

Dette har store konsekvenser for et kontinent som i praksis har lagt ned forsvaret.

Den endelige triumf

Men meningseliten kan nå triumfere: Afghanistan kommer til Europa. Bare til Norge kommer det i 2015 4.500 enslige mindreårige. Mange av dem er afghanere. Farten er så stor at Aftenposten opererer med to tall i én artikkel: 1.000 og 4.500. Neste år forventes 5.500. Det er ikke mange år siden justisminister Knut Storberget påpekte at Norge brukte like mye på noen hundre afghanske mindreårige som det vi brukte på hjemlandet deres: 700 millioner. Tallet er fortsatt det samme, nå 770 millioner. Kostnaden ved å ta imot 4.500 enslige mindreårige her hjemme er nødvendigvis langt høyere. Ingen stiller spørsmålstegn ved fornuften i pengebruken eller konsekvensene.

Det lille som står om den afghanske regjeringen og staten er negativt: Regjeringshæren mangler kampmoral, heter det. Behandlingen av kvinner har fått relativt bred omtale. Afghanerne klarer ikke ordne opp i eget hus.

Hvilket logisk må føre til spørsmålet: Hva skulle tilsi at de vil klare seg i Vesten? Hvorfor skulle de ikke reprodusere de samme negative trekk hos oss?

Eller mer presist: Hvilke tiltak og perspektiver har myndigheter og det offentlige apparat som skal motvirke at de negative trekkene tar overhånd, også her? Er det i det hele tatt noe tegn på at man tar disse «utfordringene» på alvor?

Her kommer alliansen mellom sosialister og islamister inn: Begge praktiserer omerta. Det er ikke bare frafall som medfører dødsstraff, det medfører sosial utstøtelse hvis man våger å sette spørsmålstegn ved integreringen.

Man reformulerer det fjerde bud:

Den som overholder konsensus og normen skal få leve lenge i landet.

Utopien

Selve begrepet integrering har fått et annet innhold: Det betyr at assimileringen mellom demokrati og islam er mulig. Et tegn på det er at selv moderate muslimer/kulturmuslimer sier fra: De er møkklei all hakkingen fra islamkritikere. Leave us alone. Deres irritasjon – og det kommer fra oppegående, moderate mennesker som Shabana Rehman (1) og Shakil Rehman (2), eller Mirjata Emini, Manal Mansour og Aisha Naz Bhatti: På vegne av den tause muslimske majoritet, – betyr at integreringen har kommet så langt at det er blitt normen. De som insisterer på det liberale demokratiet som tåler spenning og uenighet, der disse finnes – og de finnes i rikt monn med dagens innvandring – er brysomme. De bør få beskjed om å holde kjeft.

Denne assmileringen er hva Michel Houellebecq skriver om i sin roman Underkastelse. Vesten velger frivillig underkastelse eller assimilering.

Derfor entusiasmen over migrantbølgen som skyller inn over Europa. For den radikale venstresiden er den det endelige beviset på at revolusjonen lykkes, at verden kan bringes tilbake til en paradisisk tilstand.

Vesten begynner med at Eva spiser av eplet og oppdager at hun er naken. Det er fallet ned i kunnskapen, i tvilen, letingen, usikkerhet, sjelens ubotelige ensomhet. En verden styrt av makt og begjær.

Med islamismen har sosialistene og hippiene fått en sjanse til en ny fødsel. En regressiv fødsel, tilbake til et paradis, hvor portene igjen kan bli lukket. Med profetens segl.

For de andre gjelder det å jatte med. Det er ved å gå opp for dem at de sitter på et tog med ukjent destinasjon. Men de aner ikke hvordan de skal få hoppet av.

 

***

 

1) I kommentaren Nå som dere vet, hva vil dere gjøre? kritiserte red. at Rehman brukte det etniske kortet mot Hilde Sandvik, hvilket utløste en runde i Aftenposten:

Rehman: Hva vil dere gjøre, Document.no?
red. svarte: Sorry. Det går et skille mellom et «dem» og «oss»
Rehman: Er du ekkokammerskadet, Hans Rustad?
red. svarte: Hvor er utfordringen?

Ellers til samme debatt:

Aftenposten om Kadra Yusufs innlegg: Derfor kastet jeg inn håndkleet

 

2) Red. svarte Shakil Rehman i Aftenposten: Ytringsfrihet på oppsigelse

 

3) Kronikken de tre hadde i Aftenposten inneholdt en rekke påstander som i sum sa: Det er ikke noe problem.

På den ene siden ekstreme muslimer som utfører grusomme handlinger i islams navn, og på den andre siden de såkalte islam-kritikerne som baserer sin forståelse av islam på det de ekstreme muslimer foretar seg.

I midten finner du oss; muslimer som fungerer ganske godt i dette landet, som daglig tilpasser troen vår til tiden vi lever i, uten å gå på akkord med viktige muslimske verdier eller norske lover.

..

Det er faktisk slik at majoriteten av oss ikke ser ned på dem som kaller seg kristne, jøder, buddhister, ateister eller hva det nå enn måtte være.

..

Lørdag 17. oktober publiserte Aftenposten intervjuer med en del personer som tidligere har vært muslimer, men som har gått bort fra sin barnetro.

..

Samtidig slår det oss at de må ha vært utrolig uheldige med både sin omgangskrets og hvem de har møtt på.

,,

Et menneske som spytter på et annet menneske, som kommer med drapstrusler, lider ikke av islamsk påvirkning og innflytelse.

Vedkommende lider av mangel på kunnskap, utdanning og oppdragelse. Det kan ikke tilskrives islam.

Les også

Det viktigste er glemt -
Den umulige integreringen -
Metternich er tilbake -
Medienes tvilsomme rolle -
Brorskapet -