Kommentar

Reaksjonene på at vinden blåser i islamistenes retning i Tunisia og Libya er forskjellige, men motforestillingene har i varierende grad satt inn.

Noen har hele tiden vært skeptiske til at NATO skulle delta og sier: Hva var det vi sa! når de ser selvjustis og løfter om sharia. Som om korrekte værvarsler kunne forandre været.

Den som går lengst i å mene at revolusjonen i Libya har vært en ulykke og at NATO har vist seg forbrytersk og imperialistisk, er Hanne Nabintu Herland. Hun går opposisjonen i SV og Rødt en høy gang.

NATOs krigføring og bidrag til folkemordet i Libya er et av vår tids verste eksempler på Vestens overgrep. I en rettferdig verden ville de politisk ansvarlige bli stilt for domstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten. For NATO har i vår levetid gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der Vestens interesser er truet.

Dette er overspent og fullstendig over the top.

Det som er velkjent, er blame-the-West-tankegangen, som tidligere har vært venstresidens yndlingssang. Nå også fra kristenkonservativt hold.

Ønsket om å kunne klandre noen, gi noen skylden, er sterkt. Man synes å tro at Vesten hele tiden vet hva man gjør. Men kan man kjenne konsekvensene av ens handlinger i en periode preget av så store omveltninger?

Den arabiske våren kom overrumplende på Vesten. Man visste ikke hva som ville skje, og samtidig: Hvis du ikke velger, er det andre som velger for deg. Det ikke å velge er også et valg.

Det var trolig dette som fikk USA til å forstå at Hosni Mubaraks dager var talte og «kaste ham under bussen». Saudi-Arabia følte seg forrådt, men hva var alternativet?

Derimot er synet på islamistene og islamisme noe helt annet. Hvordan man forholder seg til islamistiske partier, er Vestens ansvar. Her har man et valg.

Noen, som Thorbjørn Jagland, ser ingen motsetning mellom islam og demokrati, og ønsker å bidra aktivt til utvikling av demokrati i islamske samfunn. Obama-administrasjonen er tvetydig, men har helt klart hellet mot at man må søke dialog og forståelse med både radikale og moderate islamister. De må «engasjeres».

Spørsmålet er på hvilke premisser. Slår man av på kravene til et demokrati, til f.eks. synet på kvinnens stilling og synet på ytrings- og trosfrihet? Og aller viktigst: minoritetenes stilling?

Man står nok ved idealene, men hva med tillempingen? Rom ble ikke bygget på én dag, og hva er tilfredsstillende tempo og fremskritt?

Iraks oljeminister Sharistani var nylig i Oslo og sa på NRK at Vesten ikke må tro at vestlig demokrati lar seg kopiere og overføre til Irak. Han nevnte konkret synet på homofili og homofiles likestilling som eksempel på hva et islamsk land ikke kan godta. Det burde være et varsku.

Det minste Vesten kan gjøre er å overvåke minoritetenes rettigheter – aktivt.

Islamske land har hatt en tradisjon for å se gjennom fingrene med forbudte ting, hvis de foregår bak lukkede dører. Men særkjennet ved islamistiske krefter er at de aktivt oppsøker og forfølger mennesker og handlinger de betrakter som haram.

Det er her myndighetene må stilles til ansvar: Hva gjør de for å begrense islamistenes/salafistenes moralske fanatisme og nidkjærhet?

Etterforsker og straffeforfølger de overgriperne? Det er svaret på dette som avgjør hvilken retning samfunnet beveger seg i. Vi har en forestilling om at hvis man kan lage falske dater med homofile for å ta dem til fange og mishandle dem til døde, sier det også noe om hvordan man vil behandle kristne.

Hvorfor er det slik? Fordi moderniteten setter menneskene fri – og gir dem samme rettigheter. Det er en trussel mot islamismen, som er en reaksjon på moderniteten.

Vesten kan ikke være totalt avvisende, men heller ikke totalt ettergivende til islamistiske innslag i politikken. Det er i moskeen at opposisjonen har kunnet overleve.

Det er lite Vesten kan gjøre med at islamismen kommer til makten i land som Tunisia. Men vi kan være klare på at vi følger med på behandlingen av sekulære og minoriteter.

Islamistene vil måtte levere hvis de får det politiske ansvaret, og her kan Vesten stille krav: Det må være en klar og direkte kobling mellom økonomisk samarbeid og utvikling av demokrati.

En avgjørende prøvesten er forholdet til Israel. Anti-israelismen og antisemittismen ligger i blodet på islamismen. Hvis Vesten nøler eller vakler her, kan det få katastrofale følger.

Det Vesten må betenke er at politikken overfor islamismen i Midtøsten og Maghreb vil få direkte følger for forholdet mellom europeere og muslimske innvandrere. Hvis Vesten viser seg ettergivende i Midtøsten, vil det kunne få store konsekvenser innenrikspolitisk.

For første gang på flere hundre år har Vesten fått en befolkningsgruppe som er direkte sammenvevd med utviklingen i en befolkningsrik og underutviklet region, tett på Europa.