Tavle

Tomm Kristiansen forteller i en artikkel på NRK.no/ytring hvordan de venstreradikale kuppet Kirken og gjorde den palestinavennlig. Han forstår ikke selv hva han skriver.  Han gir en presis beskrivelse av det Gramsci kalte «den lange marsj gjennom institusjonene».

Bakgrunnen er tankevekkende:

På syttitallet satt en gjeng rufsete studenter i Menighetsfakultetets kantine. De hadde ikke gått feil, som man skulle tro. Teologistudenter med palestinaskjerf var så hinsides enhver forventning, at det var en risikosport å stå fram som kristen palestinatilhenger. En av studentene var forresten stud.theol. Bjørn Eidsvåg.

 

Hvem skulle trodd at holdningene til disse kirkelige «raddiser» førti år senere skulle utgjøre Den norske kirkes offisielle syn?

Nei, hvem skulle trodd det. Det høres ut som et under. Men det hadde lite med overnaturlige krefter å gjøre. Det hadde med infiltrasjon, manipulasjon og kupp. Konservative eller vanlige kristne forsto ikke hva som foregikk.

Det er på åttitallet forandringen kommer. Kirkenes Verdensråd hadde gjennomført sin «combat racism» mot Sør-Afrika, og kristne som fulgte med begynte å sammenligne Israels behandling av palestinere med apartheidpolitikken. Samtidig kom den første intifadaen. Den utløste angrep fra israelske soldater som ikke sto i forhold til palestinsk ungdoms protesthandlinger. På den tiden sendt Mellomkirkelig råd, hvor Trond Bakkevig var blitt generalsekretær, en kirkedelegasjon til Israel. Det gjorde et voldsomt inntrykk på kirkelederne å møte palestinske kristnes leveforhold og den brutaliteten de ble møtt med.

På 80-tallet hadde den studentradikale antiautoritære tradisjon slått igjennom. Den var mot makt og for ofrene. Også øvrighetspersoner ønsket å være på parti med tiden, og stå for det rette.

Kristiansen avslører seg selv når han vil diskreditere Israels rett til å eksistere ved å vise til Abraham.

Det begynte allerede to tusen år før Kristi fødsel. Abraham hadde på Guds befaling, gitt seg på vandring fra Ur i Kaldea, eller Irak. Han kom til landet Kanaan, og på en fjelltopp fikk han et løfte fra Gud som siden har herjet denne del av verden.

For Gud sa: «Løft blikket og se deg omkring fra det stedet der du står, mot nord og sør, mot øst og vest! For hele det landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid.»

Kanaans land er alt fra Syria til Sinai, hele middelhavskysten; Israel og Libanon og de palestinske områdene. Kristne så på opprettelsen av staten Israel som oppfyllelsen av dette Guds løfte. Jødene hadde en gudommelig rett til Kanaans land. For staten Israel var Herrens plan, hevet over forhandlede løsninger. Og mange troende visste at man setter seg ikke ustraffet opp mot Guds vilje.

Derfor finnes det religiøse fundamentalister blant jøder og kristne som kjemper for dette «Eretz Israel», stor-Israel. Guds geografiske løfte skal bi jus og folkerett. Men det var en hake ved Guds løfte til Abraham. Landet var fullt av folk. Det er det fortsatt. Derfor er det blitt mer blod og tårer enn melk og honning i dette Kanaans land.

Her presenterer Kristiansen den radikale urmyte: Vestens tradisjon er grunnlagt på et overgrep. Selv hyller de den edle ville, og palestinerne er mer autentiske enn jødene.  Men hvis de er så rotfestet, hvorfor driver de da grov historieforfalskning og vil ikke en gang anerkjenne jødenes 5000 år lange historie i Israel?

Kristiansen spiller kortet om Erez Israel, som er en slags bibelsk versjon av tysk Lebensraum. Men selv snakker han ikke om det virkelige Storriket, kalifatet som nå reiser seg i Midtøsten. Mot disse imperiale, totalitære ambisjonene blir selv tanken om Stor-Israel lite, men det passer ikke Kristiansen å nevne det.

Vi forstår hvorfor.

http://nrk.no/ytring/da-kirkene-tok-palestinernes-parti-1.11843833