Sakset/Fra hofta

george-frederic-watts-portrett-john-stuart-mill
George Frederic Watts (1817–1904), utsnitt av portrett av John Stuart Mill (1873), olje på lerret, 66,6 x 55,3 cm, National Portrait Gallery, London
 

I kapittelet om ytringsfriheten i sitt hovedverk «Om friheten» (1859) skriver den engelske filosofen John Stuart Mill (1806–1873) at denne ikke bare innskrenkes av vold eller de sanksjonene myndigheter måtte ilegge, men også av den sosiale intoleransen for oppfatninger som avviker fra de konvensjonelle. Oppriktige mennesker kan betale en høy personlig pris fordi de er nettopp dét, oppriktige, mens livet i de trygge konvensjonenes klamme varme gjerne kjennetegnes ved et kvelende hykleri.

Dette virker som den reneste selvfølge når det utlegges av en stor tenker som Mill. Men siden folk i dag nesten ikke leser annet enn triviallitteratur, blir de sjelden minnet om at menneskeheten har gjort fremskritt fordi individer gikk mot strømmen, og at eksistensen av denne tilbøyeligheten derfor er et gode.

I «You Can’t Read This Book: Censorship in an Age of Freedom» (2012) tar den engelske journalisten Nick Cohen opp tråden fra Mill, og blant tingene han dveler ved, er hvordan folks arbeidsplasser i private og offentlige organisasjoner er blitt meningsdiktaturer, hvor nesten alle konformt innretter seg i håp om å gjøre karriere – vel vitende om at veien ut av organisasjonen i motsatt fall kan være kort. Dette samfunnsondet gjør folk kollektivt dummere, og det griper om seg ved at organisasjonene utarbeider «retningslinjer» som de ansatte forplikter seg til å følge. Idet man vil kvitte seg med en brysomt frittalende ansatt, ligger de juridiske instrumentene klare til bruk – hva enten det dreier seg om politiske oppfatninger eller varsling av kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.

Den vitsen som kaller seg Den norske kirke, er nå i ferd med å stramme til den samme skruen. NRK opplyser at «Kirkerådet ber prester om å være bevisste på sin rolle når de deltar i debatter på nettet».

Stiftsdirektør Tormod Stene Hansen i Agder og Telemark bispedømme mener det er viktig å være bevisst når man deltar i sosiale medier.

– De er en del av det offentlige rom. Når en prest opptrer der, vil omgivelsene alltid oppfatte vedkommende som prest, sier Hansen.

Det arbeides nå med nye etiske retningslinjer som skal gjelde for alle ansatte i Den norske kirke. Kommunikasjonsdirektør Ingeborg Dybvig i Kirkerådet sier retningslinjene skal gi tydelige råd om rollebevissthet og ansvar.

I de eksisterende retningslinjene anbefales alle kirkens ansatte å la være å delta i debatter i sosiale medier, eller i det minste opptre med stor aktsomhet når det gjelder kirkesaker i nasjonale medier med «en kritisk innfallsvinkel».

Leder Martin Enstad i Presteforeningen vil ikke gå så langt som å advare mot deltakelse i nettdebatter, men er enig i at kirkeansatte bør tenke seg godt om før de engasjerer seg på sosiale medier.

– Generelt bør man ikke skrive noe på Facebook som man ikke kan stå på torget å si, sier han.

Initiativet viser en manglende sans både for samtiden og historien, og virker dessuten politisk motivert fra kirkens side.

For hvorfor gjøres denne særskilte nedvurderingen av sosiale medier? Er det noen som tror at praten mellom by- eller bygdefolk gjennom århundrene var noe mer finslepen enn den man i dag ser på Facebook? De sosiale mediene er en del av offentligheten på godt og ondt, og ikke noe man kategorisk bør trekke seg tilbake fra. Hvis man mente alvor med å evangelisere, noe Den norske kirke riktignok ikke kan mistenkes for, burde man snarere ha utarbeidet en strategi for konstruktivt nærvær i sosiale medier. En kirke bør være der folk er, og når man en hvilken som helst søndag kan konstatere at folk ikke er der kirken er, bør man spørre seg om det er noe man ikke gjør riktig.

Hva historien angår, er Den norske kirke protestantisk, og med det tilhører den en trosretning hvis tilblivelse skyldes at en dissident for snart et halvt årtusen siden fant ut at «rollebevisstheten og ansvaret» som paven påla ham, var i strid med både Bibelens ord og hans egen samvittighet. En hierarkisk styrt lydighet er altså det stikk motsatte av kirkens eget eksistensgrunnlag. Dertil kommer at den åndelige fornyelsen av det religiøse livet i Norge i stor grad har kommet fra lavkirkelige miljøer. En nasjonal redningsmann som Hans Nielsen Hauge opptrådte også i strid med «retningslinjer» gitt av overordnede som, i likhet med Den norske kirkes høye tjenestepersoner, var uten åndelig autoritet. Er det fortsatt noen som husker hvem han var?

Og hvorfor kommer dette initiativet til å hanskes med «omdømmeutfordringen» akkurat nå? Den norske kirkes tjenestemenn og -kvinner har i flere år gjort stor skade på kirkens omdømme aldeles konsekvensfritt, fra tid til annen også med biskoppelig velsignelse – deltagelse sågar. Det var f.eks. en biskop som ønsket en prest til lykke med prosjektet da hun bad til «Allah» som en del av en kunstutstilling, en prest som forøvrig reflekterte rundt det å smøre inn Bibelen med menstruasjonsblodet sitt. Den samme Martin Enstad som leder Presteforeningen, gjorde skade på kirkens omdømme da han i et debattinnlegg kastet seg inn i diskusjonen om norsk asylpolitikk. En hel hær av Palestina-aktivistiske prester har fremmedgjort store deler av medlemsgrunnlaget i kirken, som i fravær av disse ideologene kunne ha funnet på å oppsøke en gudstjeneste. Biskoper har gjort skade på kirkens omdømme ved å ta stilling til oljeboring eller innlede seksuelle forhold til yngre kirkeansatte. Kirken har skadet seg selv ved å snakke om hijab og innta en underkastet holdning til islam.

Det er naturligvis ingen prest som trenger å frykte represalier fra kirken i morgen hvis han eller hun skulle fortsette å drive Palestina-aktivisme i eller utenfor sosiale medier. Nye retningslinjer kommer fordi det er maktpåliggende å fjerne enhver indre opposisjon mot kirkens politiske og åndelige (ikke nødvendigvis kristne) standpunkter, ikke minst hva angår innvandring og islam. Det er spesielt maktpåliggende nå, ettersom stadig flere innser at invasjonen av og revolusjonen i Europa ikke er av det gode, og kanskje tar mot til seg for å si noe om saken. En prest fikk nylig pepper for anti-islamske meninger på Facebook, og hun er ikke alene om slike standpunkter i kirken. Sekstiåtterprestene og deres yngre kloner hardner derfor til i sin beslutning om å hoppe til køys med islam, og holder stø kurs mot ødeleggelsen. De hadde passet bedre som rolleskikkelser i «De helliges leir» enn som hyrder.

Man må ellers spørre seg hvor fritt et samfunn er når simpelthen det å ha en jobb, noe nesten alle i utgangspunktet vil ha, er ensbetydende med ikke å mene noe om brennbare saker. Hvem har egentlig adgang til å mene noe til slutt?

 

NRK Sørlandet

Les også

Etnisk rensing for fred? -
Storbønder og husmenn -
Den store hvite flokk -
Oppbrudd -