Kommentar

Kristenfolket er den siste store folkegruppe som ikke er atomisert, dvs. den har en felles referanseramme. Det har fortsatt en autoritet over seg som ikke refererer til mennesker.

Mange er derfor ute etter å lede flokken i riktig retning.

Men mange er kalt og få er utvalgt. Hvordan vet kristne at de er kristne og spesielt lederne?

Kirken og kristne ledere har de senere år blitt politisert. Det som tidligere ble avvist som frigjøringsteologi fra Latinamerika er i dag bærende ideer i den norske kirke og avisen Vårt Land. Det sosiale har fått forrang, dvs. fattigdom og solidaritet. Det er en sosialdemokratisk ideologi. Men er det kristendom?

Var Jesus sosialdemokrat?

Redaktør Helge Simonnes hadde lørdag en kommentar: Kirken og de fattige. Utgangspunktet var etiopernes asyl i Oslo domkirke. Kirken skal verne om de aller svakeste, slår Simonnes fast. Joda. Men redaktøren nevner ikke at etioperne inngår i et politisk spill. De kan individuelt være svake, men de kjøres frem av en asyllobby som slett ikke er svak, og som bruker enkelttilfeller som rambukker mot regjeringens innstramming.

Simonnes slutter seg til denne kritikken. Han er heller ikke blant de svake. Men han later som om han er det.

Akkurat nå ser vi tendenser til at de politiske partiene kappes om å være mest mulig restriktive overfor innvandrere. Dette er ikke tilfeldig. Partistrategene har funnet ut at det i brede lag av folket finnes en dyp skepsis mot dem som vil komme for å forsyne seg av våre matfat. Det er greit å gi almisser, men mange liker ikke at at innvandrere får del i våre opparbeidede rettigheter.

Det er ganske viktig at kirken ikke lar seg drive med av disse folkelige strømningene. Raushet og åpenhet har utviklet seg til å bli politisk kontroversielt. Som kristne må vi våge å bli uglesett for våre gode gjerninger.

Simonnes tar, i likhet med biskopene, parti i en stor og sterk politisk strid, og han gjør det på kristenfolkets og kirkens vegne. Da må han også finne seg i å bli vurdert på politiske premisser. Det kvalme med en bestemt og utbredt type kristne er at de kommer trekkende med troen på en slik måte at det fratar andre mennesker muligheter for å kritisere dem. De forvalter en himmelsk godhet, og den skal man ikke overprøve.

Mandat

Men det samme har sosialistene gjort. De påberopte seg et historisk mandat, Simonnes et religiøst. Det går ut på det samme.

Hva hvis Simonnes’ vurderinger er helt på jordet? Hva om hans valg ikke er til det gode hverken for de fattige eller folket i Norge?

Simonnes registrerer strømninger blant folk, som politikerne begynner å ta ad notam. Han velger å overdrive innstrammingene – og kaller dem «mest mulig restriktive» – hvilket er en grov fortegning. Samtidig snakker han nedlatende om «folket» som vil ha «matfatet» for seg selv. Det er nesten så han sammenligner folk med griser som ikke vil ha andre i troa.

«Det er viktig at kirken ikke lar seg drive med av disse folkelige strømningene».

Simonnes og Vårt Land står ikke på demokratiets grunn.

Ta en realitetssjekk.

Den norske kirke er ytterst politisk korrekt. Den er nærmest blitt en filial av SV. Typisk for PK-kirken er at den avviser problemstillinger den ikke liker. Det gjøres med bannlysing, dvs. ignorering eller sensur.

Simonnes velger følgelig på populistisk maner å skrive at det handler om «strømninger», og han forblir i vannallegorien ved å si at det gjelder om ikke å la seg «drive med», dvs viljeløst. Man må gjøre motstand.

Er dette en realistisk beskrivelse?
Simonnes og kirken står på maktens side. Det er nok å se på underskrivernes av oppropet for de papirløse. De utgjør en formidabel politisk makt. De har mediene på sine side og store deler av det politiske miljø.

Dette er krefter som ikke lar seg drive med, de bestemmer!

Men så har vi den uheldige virkning at vi fortsatt lever i et forholdsvis åpent samfunn. Dvs. folk ser hva de ser, og hører hva de hører, og de tenker selv. De har kommet til helt andre konklusjoner enn Simonnes. Men hva disse går ut på, vil han overhodet ikke ta opp. Det avvises som grums.

Det kalles å dra opp stigen etter seg. Reaksjonen til biskopene og Simonnes er å dra opp stigen og avvise å bli kontaminert av «grumset» og advare andre mot å la seg påvirke, ja, kanskje ha noe å gjøre med disse strømningene over hodet.

Hvilke problemstillinger er det Simonnes avviser? Kanskje spørsmålet om hva folk tenker? Om de har legitime behov? Om de er meningsberettiget. Hva interessene til de nasjonale er, og om de kanskje kan stå i motsetning til nykommerne?

Den store tausheten

Kristensosialismen tror at svaret ligger i det sosiale, i å dele, i å gjøre noe med fattigdommen. Men løses fattigdommen i Egypt av at et land på 4,5 million tar imot folkevandringen som pågår fra den dysfunksjonelle del av verden til den funksjonelle?

Et land som ignorerer diskusjon om ressurser og kapasitet, materiell og menneskelig, vil ganske raskt forvandles til det ugjenkjennelige og miste mange av de kvalitetene som gjorde det attraktivt in the first place.

Sosialøkonomen Jens Stoltenberg har skjønt det. Derfor har han lagt om kursen. Simonnes og hans lobby kaller det «å kappes om å være mest mulig restriktiv overfor innvandrere». Det er grov propaganda. Men fordi det er for en god sak føler Simonnes han er i sin fulle rett. Kanskje han også tror det selv. Men det er like effektivt som å tisse på seg om vinteren for å holde varmen.

Den type kristensosialisme Simonnes representerer har forvist vanlig sunt folkevett fra trossfæren, samtidig som man har gjort troen svært så sosial. En farlig kombinasjon. Samtidig bekymrer man seg for manglende oppslutning og tror svaret er å gjøre troen enda mer sosial.

Derfor har mediene elsket Inger-Lise Hansen, og kjørt henne frem som KrFs siste håp. Det er seg selv de forsøker å redde.

Jesus var ikke sosialist. Ganske enkelt fordi de svar Simmones og kirken gir er svar på spørsmål som ikke lar seg besvare ut fra det jordiske. Dermed banaliserer de troen.

Kirkens menn burde vite at kirken ikke kan befatte seg med politikk uten å bli skitten på hendene.

På 60-70-tallet var dette en linje som kirken slo ring om; ikke å la seg politisere. Nå har man gjort politiseringen til et program og tror det er en oppfyllelse av evangeliet. Spranget over til hedendom er ikke stort.

Biskop Kvarme står frem på TV og sier at kirken må stå med kirkeasylantene og alle som blir avvist. Kirken har slukt de papirløses sak med hud og hår. Det er ufattelig og et tegn på ikke bare åndelig, men også intellektuelt forfall at man kan underskrive noe så partisk.

For det finnes selvsagt en annen part i dette, og det er de innbyggerne som allerede bor i dette landet.

Men sitt apolitiske svermeri ødelegger Simonnes/Vårt Land og biskopene både politikken og religionen.

Kausalitet

Apolitisk fordi politikk handler om å identifisere årsak og virkning og finne de rette midler. Her ignorerer man kausalitetsprinsippet, og blir våt i øyenkroken over den varme luft av godhet man selv stiger til værs på.

Essensen av det politisk korrekte er nettopp dette – apolitisk.

Man kan utsette møtet med konsekvensene en stund, men ting tyder på at man er i ferd med å bli innhentet.

Når da den samme eliten later som om den er svak, og ber om raushet – nok en gang – begynner det å bli en farse. Man bør ikke falle for dette tricket, men avsløre det for hva det er. En god gammel hersketeknikk.

Les også

-
-
-
-