Da Sylvi Listhaug i VG her forleden anklaget Den norke kirke for i praksis å tilhøre venstresiden, var den kritikken utvilsomt berettiget for biskopenes og det kirkelige hierarkiets vedkommende. Hun gjorde ikke stort annet enn å konstatere det samme som mange har gjort før henne.

Men konfrontasjonen som Listhaug har tatt, er av et format som man ikke så ofte ser maken til – av flere grunner.

For det første kommer kritikken fra en populær statsråd. For det andre er denne statsråden et formodentlig trofast kirkemedlem og åpenbart en vaskeekte kristen. På spørsmål fra Dagen om hun anser Jesus som sin frelser, svarer hun ikke bare bekreftende, men legger til at hun «ser på han som den gode kraften i verden» – et vitnesbyrd om en dypere kristentro enn de vasne økumeniske greiene som forkynnes fra de fleste av Den norske kirkes prekestoler i våre dager, og en indikasjon på at det ikke er avisene som er hennes målestokk. I et innlegg hos Verdidebatt og i andre sammenhenger har hun dertil vist at hun står på trygg teologisk grunn (VGs sammenligning med Sarah Palin er helt på jordet).

For det tredje griper motsetningsforholdet rett inn i det viktigste politiske spørsmålet i vår tid, nemlig folkevandringen. Og for det fjerde er konfrontasjonen et helt ekstraordinært uttrykk for avgrunnen mellom folket og den såkalte eliten – fordi folket i dette tilfellet nærmest ved et mirakel er representert ved et medlem av den aller øverste samfunnseliten.

ANNONSE

I sosiale medier har Listhaugs utspill fått flere personer til å si at de alvorlig vurderer å forlate kirken. Det er ikke nødvendigvis den logiske konklusjonen av statsrådens høyst velkomne oppgjør med sekstiåtterprestene.

Det er naturligvis ikke vanskelig å forstå dem som vil ut. Biskopene er fra tid til annen noen selvhøytidelige klovner, ikke bare politiserte, men av og til også kjetterske og hyklerske. Det hjelper heller ikke på renommeet når en biskop hopper til køys med en tjue år yngre underordnet som ikke er en han er gift med. Kritikken som prest i Den norske kirke Sorle Stenersen Hovdenak i sin tid leverte noen dager før han på sitt melodramatiske hissigproppvis marsjerte ut av Document, illustrerer også noe av problemet: Kirken er full av radikale ekstremister.

Kirken er ikke minst full av fariseere, det vil si: Den ledes av fariseere. Hvor dypt det er mulig å synke, antydet fungerende preses Halvor Nordhaug i sin hilsen til Åpen folkekirke: Godt at Listhaug ikke er her. Som om Jesus hadde sagt: Godt at de jævla tollerne ikke er her.

Kanskje er det i håp om å finne et mer autentisk og teologisk solid kristent fellesskap at noen gjør katolikker av seg eller søker seg til de karismatiske menighetene.

På den annen siden finnes det ikke noe perfekt kirkesamfunn.

Hvis man går til kildene, oppdager man at dette må ha stått nokså klart for Jesus. Denne var vel vitende om at disiplene hans, hvilke er å anse som de første prestene, ikke bare kunne være noen ordentlige tosker som kranglet om uvesentligheter, men at den fremste blant dem kom til å svike ham tre ganger. Den venstreideologiske virkelighetsfjernheten kan kanskje ses mer forsonlig på i lys av slike skavanker. Prestene er også syndere, selv om de er litt for overbevist om sin egen fortreffelighet til å innse at den skamløse politiseringen også er en synd.

Så kan man innvende at vanlige dødelige ikke har samme overbærenhet som en guddom i menneskeskikkelse.

Men børst nå støvet av historien om legpredikanten og industrimannen Hans Nielsen Hauge (1771-1824), en av de største nordmennene som har levd: Selv på et tidspunkt da kirken forfulgte ham, oppfordret han sine tilhengere til å slutte trofast opp om den. Kirkens lederskap var like pill råttent den gangen som det er i dag.

Adolph_Tidemand_-_Low_Church_Devotion_-_Google_Art_Project_(9QGXjFzX4Caijw)
Adolph Tidemand (1814-1876), «Haugianerne» (1848)

Folkekirken handler åpenbart om noe mer enn teologi. Den handler også om tilhørighet. Og tilhørigheten kan av og til være så sterk at man holder fast ved den selv når man betaler den ultimate prisen. Sokrates var så sterkt knyttet til Athen at det var en av grunnene til at han avslo Kritons tilbud om å hjelpe ham å rømme fra fengselet, og dermed også dødsdommen. Andre kan være så sterkt knyttet til landet sitt at de er rede til å gi sitt liv for det, om enn ikke under de samme omstendigheter som de greske filosofen.

Tilhørighet til folkekirken trenger heller ikke bare ha med kristendom å gjøre. Det er langt fra alle som innerst inne tror at Jesus stod opp fra de døde den tredje dag. Noen anser seg som kristne fordi de er filosofisk overbevist. Evangeliene er fulle av rasjonalitet, som det å dømme trærne etter fruktene, Paulus-brevene likeså (prøv alt, og hold fast på det gode). Og kristne filosofer har gitt betydelige bidrag til tenkningens historie. Atter andre anser seg som kristne fordi de er barn av et samfunn som er gjennomsyret av kristendom.

Men når mange nordmenn føler seg hjemme i Den norske kirke, til tross for at den skjemmes av tjenestemenn som Nordhaug, har det kanskje vel så mye å gjøre med at den representerer en historisk kontinuitet som man selv er en del av. Da yours truly bar sitt yngste barn til dåpen, var det minst sjette generasjon i rekken som gikk gjennom dette ritualet i den samme nesten tusen år gamle kirken. Undertegnede må innrømme at vissheten om dette avstedkom et aldri så lite gys. Og da ritualets hovedperson ble stor nok til å oppnå den samme vissheten, erklærte hun høytidelig at sjuende generasjon ikke skulle bli noe dårligere.

Det å forlate kirken er derfor ikke helt som å forlate en arbeidsplass, eller som å velge bort en rett på restaurantmenyen. Kirkemedlemskapet har i lang tid i praksis vært en del av det å være norsk. For mange er det utenkelig å gi avkall på den delen. Og like lite som man kan like alle mektige nordmenn, er det mulig å like alle kirkens maktpersoner.

Ved å gå sin vei forteller man fariseere som Nordhaug og andre som korsfester Listhaug, at de har vunnet. Det er bedre å gjøre som Listhaug. Ved å opptre som hun gjør, sier hun i realiteten: Jeg eksisterer også, jeg har rett til å føle meg hjemme her, mine interesser teller også, og dere har ingen rett til å støte meg ut. På den måten beholder hun det moralske lederskapet, mens den ukristelige fariseer Nordhaugs beste håp er at bedre mennesker enn ham selv ber for ham. For i Den norske kirke er de første forlengst blitt de siste.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629