Gjesteskribent

Av Sorle S. Hovdenak

Anders Heger? Hvem er Anders Heger? Kanskje var han en kjekkasstemme for en generasjon som nå ser livet passere revy – hva vet jeg, men i dagens samfunn er han utdatert. Han forstår ikke dynamikken og hva en ny generasjon og en ny tid må kjempe mot og for.

Typer som Anders Heger tilhørte siste halvdel av det forrige århundre. Nå har de krøpet opp i sine elfenbenstårn der de priser seg lykkelige over å være av en annen verden. Mens folket kravler rundt i søla kan de heve sine gullkantede pensjoner og studere sine negler som er plettfrie uten en eneste skittrand. Med nesen i sky kan de gå til graven.

Borgerskapet i Oslo rynker på nesen over folket. De føler seg selv finere, mer sofistikerte og med en utmerket dannelse. Det er jo kun oppblåst staffasje og en indikasjon på solkonge-syndromet. Enhver som selv er av folket og som har virket blant folket vet at folket representerer en fornuft og en anstendighet som borgerskapet i sin selvgode streben har sviktet.

Det er også kun det norske folket man skal rynke på nesen over. Det er den norske landsbygda som er full av harryfolk og trasige tradisjonalister. Den pakistanske og somaliske landsbygda derimot er full av interessante fremmedkulturelle med verdisett som må respekteres og implementeres i norsk lov.

Heger & co representerer et gigantisk hykleri som har sin klassiske fremstilling i Jesu beskrivelse av fariseerne og de skriftlærde. De er hvitkalkede graver: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet. Slik er det også med dere: Utvendig, i folks øyne, ser dere rettferdige ut, men innvendig er dere fulle av hykleri og urett.»

Forrige generasjons moralske godhetskorsfarere lider av fariseisme. De stiller seg opp ved siden av Esmeralda fra Rekvika og høyt og tydelig takker de seg selv for at de ikke er like innskrenket som henne. Fysj og pføy for noen ekle typer.

Og så kommer ungdomspolitikerne diltende etter. Disse stakkars mammadaltene som ikke klarer å frigjøre seg verken fra sin mors skjørt eller sin fars slips. De tråkker i de oppstråkkede fotspor og tror at de er pionérer. AUF-Henriksen er kanskje den fremste blant disse.

Det er en tragedie for Arbeiderpartiet at det er kuppet av overklassedynastier og nettverksfolk som Stoltenberg, Støre og Johansen. Arbeiderpartiet var folkets parti. Et parti med bred forankring i det norske folk.

Min farfar fra Molde var arbeider og arbeiderpartimann, avholdsmann og indremisjonsmann. Det er klart at dette var en uslåelig kombinasjon når det gjaldt arbeidsetikk og samfunns- og familieetikk. Det var slike som han som med slit og møysommelig strev bygde opp Norge fra fattigdom til velferdssamfunn. Han etterlot seg ingen pengeformue men han ga et godt livsgrunnlag for sine tolv barn og mange barnebarn. For meg representerer han og hans like folket. Det norske folk.

Konfrontert med det radikale islam så begynner Arbeiderparti-politikere i dag automatisk å prate om konservativ kristendom. Det er kunnskapsløst, hårreisende, dumt og uredelig. Det er overhode ingen forbindelseslinje mellom konservativ kristendom, som for eksempel indremisjonen på Vestlandet, og gale muslimer som mulla Krekar og Al-Qaradawi. Ingen.

Min farfar, indremisjonsmannen, sprengte tunneller for Veivesenet i Romsdals-fjellene og ikke mennesker, fly og bygninger. De møttes på bedehuset for å høre vitnesbyrd om Jesus fra Nazaret og kjærlighetens gjerninger, ikke for å spre faenskap og frykt over hele verden.

Koblingen mellom det radikale islam og konservativ kristendom er fullstendig ugyldig. Det er et retorisk overgrep og det er et sterkt signal om at Arbeiderpartiet har mistet fotfestet i det folkelige.

Det som i dag kalles for konservativ kristendom er den klassiske folkelige norske religiøsiteten som hadde sin opprinnelse i vekkelsesbevegelsene drevet frem av systemkritikere som Hauge og Læstadius. De var frihetens folkelige forkjempere som konsekvent tok de svakes parti og reiste usle undertrykte opp.

Med rak rygg og hevet hode kunne sjøsamer, fjellfinner, koksbærere og potetdyrkere stille intrikate spørsmål til statskirkens prester og rokke ved deres ideologi. De fikk sitt menneskeverd og sin stolthet gjennom den sunne kristne forkynnelsen og de ble uhyre produktive og sterke bidragsytere til stor-samfunnet.

Dette er bakgrunnen til de beste generasjoner i Norge. Den siste store generasjon var 68-ernes foreldre, de som ikke la seg under nazistenes åk.

Fremskrittspartiets strateger har skjønt dette. Fremskrittspartiet har koblet seg på den sunne, sterke og seirende drivkraft i Norges historie. Arbeiderpartiet har derimot forskanset seg på Oslo vest der Stoltenberg, Støre og Johansen spiser jordbær i hegerske haveselskaper befolket med selvgode akademiske ateister og statskirkens biskoper.

Så skyter de giftpiler ut mot det forhatte og uregjerlige folket som ennå holder fast på en alminnelig gudstro og en sunn og fornuftig politisk anskuelse.

Hovmod står for fall.

Sorle S. Hovdenak

Les også

-
-
-
-
-