To dager etter den grufulle hendelsen på en fjellovergang kan mediene tillate seg å starte rollback: Det er systemets skyld at asylsøkeren ble drapsmann. Hadde politiet rukket frem raskere, hadde de vært bevæpnet, hadde helsetjenesten fungert bedre, hadde FrP sluttet å snakke om lukkede mottak, hadde asylsøkerne sluppet å sitte som høns i bur på mottak og heller fått bli en del av samfunnet. Hvis, hvis, hvis – så hadde ikke drapene skjedd, eller i det minste: risikoen for fremtidige drap ville blitt langt mindre.

Stian Bromark i Dagsavisen finner det usmakelig at noen kan finne på å ville slå politisk mynt på tragedien. Det er selvsagt bare FrP’ere som kan finne på noe sånt. Anstendige mennesker snakker ikke slik. Anstendighetskravet er blitt den nye Normen.

At et propagandaapparat står klart til å rulle tilbake alle tilløp til ny erkjennelse og innsikt er utenkelig for den som selv er del av systemet. Bromark tror sikkert på det han selv skriver.

Sylvi Listhaug og First House: Den lobby-organisasjonen Bromark, NRK, VG, et samlet presse-Norge, helsearbeidere, utallige NGO’er som NOAS, prester og selskap som Hero er del av, er større enn noe informasjonsrådgivningsselskap. Det er en ideologisk-praktisk fellesskap for å forsvare dagens asyl og innvandringspolitikk med alle midler, og aldri la de prinsipielle spørsmål komme opp til debatt.

Det gjør man best effektivt ved å definere dem som uetiske.

Når selve hendelsen inntreffer står verden et øyeblikk stille: det er nulltimen da vi har nok med å ta inn. Men etter to dager er det tid for mobilisering.

Da blir det advart mot å utnytte en tragisk hendelse. Ordførere, lensmenn og prester sier det samme: Vi må ikke skjære alle over en kam, asylsøkerne i Årdal er like lei seg som innbyggerne der.

Slik legges det et effektivt moralsk press på alle som skulle finne på å tenke på en sammenheng mellom Årdal-drapene og den generelle asylpolitikken. – Du gjør deg vel ikke syndige tanker?

Også denne gang advares det mot «feil» tanker og følelsesutbrudd på sosiale medier.

Upolitisk politikk

En instrumentalisert politisk moral settes inn hvis det inntreffer noe som kan føre folk på ville veier. Men avskjærer den ikke da selve utøvelsen av den demokratiske prosessen som består i at folk kan komme frem til nye oppfatninger i lys av begivenhetene?

Moralen fremstilles som om den er hevet over kritikk. Den er jo moral.

Men også politikken er hevet over kritikk, for den inngår i symbiose med moralen. Slik fremstilles en politisk linje som upolitisk. For å gjøre det må man ha mye makt. Man må beherske de fleste kanaler.

I parentes bemerket: Dette var ett av hovedankepunktene til den radikale ungdommen på 60-tallet: Borgerskapet omga seg med en aura av nøytralitet og snakket hele tiden om spilleregler. «Vi» skulle rive masken av borgerskapet og vise at disse reglene  var til for dem selv, for å beskytte deres egne interesser. De var alldeles ikke nøytrale.

Nå står vi i en parallell situasjon, men den viktige forskjell at det ikke finnes noen organisert opposisjon. Bare halvkvalt gråt når noen blir drept.

Hva har vi igjen? Inne i hodene våre kommer de ikke, og vi kan si til oss selv: – Vettet mitt får du ikke.

Maktdemonstrasjon

Ved å løfte prinsipielle spørsmål om innvandringspolitikken ut av debatten kan man i stedet dreie spørsmål om innvandring over til asylsøkernes fordel: det norske samfunnet gir dem utilstrekkelig psykiatrisk oppfølging, og lar dem sitte i mottak fremfor å utplassere dem.

Hvis mangler gjøres til målestokk finnes det ingen grenser for hva man kan kreve. Med moralen i hånd.

Alle vet at det alltid vil finnes begrenset med ressurser, og selve politikken handler om hvordan de skal fordeles,  men i tilfellet asylanter later man som tvingende menneskelige hensyn gjør at de må få mer. Har vi ikke nettopp opplevet en tragedie? Har vi ikke nettopp sett hva dårlige forhold kan føre til? Slik kan drapene vendes til å bli et press for å lette innvandringen og gi asylantene bedre forhold og større ressurser.

Marie Simonsen later som om dette er mulig i Dagbladet:

Mangelen på faglig oppfølging skyldes til syvende og sist ressurser, men har også rent praktiske årsaker. Spesialisthelsetjenesten  avviser pasienter blant annet fordi man ikke har kompetanse, det er språkproblemer, og asylsøkernes fremtid her i landet er uviss. Kommunene sier de ikke har råd til å tilby syke asylsøkere behandling, antakelig har mange heller ikke apparatet.

Etter å ha oppsummert alle manglene, slår Simonesen fast:

Da bør det være statens oppgave å sikre en forsvarlig helsetjeneste av hensyn til pasienten, familien og samfunnet. Regjeringens satsing på psykiatri må også komme denne gruppen til gode. Kunnskapen og forskningen finnes. Det er et spørsmål om å ta den i bruk.

Absolutt autoritet

Trumfkortet som opphever alle praktiske innsigelser er de universelle menneskerettighetene.  De er hevet over politikken, de er politikken.  I Guds sted – har vi EMK, den europeiske menneskerettserklæringen, som har forrang for hva Stortinget måtte finne på å vedta, og FNs konvensjoner. Disse er absolutte autoriteter og fremlegges som sådanne.  Rettighetene er til for de andres skyld, asylantene, som er det universelle mennesket. For at rettferdigheten skal skje fyldest må europeere finne seg i å oppfylle Loven; dvs. de er til for menneskerettighetenes skyld. Siden de har mer enn de andre og har mye historisk skyld, må de finne seg i å dele og har egentlig ikke noe valg. Bare slik kan verden bli rettferdig.

 Grenseløs

Hvis man sørger for å ha kontroll med premissene og gjøre dem hevet over debatt, er man på et spor der en stadig større del av ressursene vil gå til å ta imot ikke-vestlige. Får man høvlet ned kritikk og motstand, blir prosessen ustoppelig. Sverige er allerede der.

Pressen, som anklager FrP for å ville ødsle med penger, forsvarer en politikk som vil forvandle Det nye Norge til et eneste stort asylmottak.

I dag fikk vi høre at hver tredje asylant på mottak har fått avslag. 4.500 mennesker vet at de skal ut. Ved hver eneste korsvei står en fagperson klar til å fortelle hvor dårlig alle restriksjoner gjør dem.

Opphevelse av politikken

Innvandringspolitikk betyr at man har visse restriksjoner. Det er selve definisjonen på politikk. Men mediene, aktivister og fagfolk som snakker for sin syke mor angriper systematisk restriksjoner som onde. Da er det bare å avskaffe hele asylpolitikken og si at Norge har fri innvandring, slik Sylo Taraku har påpekt.

Han har lang erfaring fra asylpoltikk, og var påtenkt som ny leder av NOAS.

Det er bemerkelsesverdig at en person som selv kom hit som flyktning er i stand til å se motsigelsene og konsekvensene, mens innfødt norske, som nåværende leder, Ann Magret Austenå, synes ute av stand til det. Det er som den sekulære protestantismen  anstrenger seg for å bli frelst ved å gi avkall på seg selv.

Uro

Grunnen til Tarakus bekymring er selvsagt at dagens politikk undergraver befolkningens tillit til systemet. Den skaper økende avstand til de som kommer og gjør at gjestfriheten blir stadig mindre. Det kan gå på nye borgeres muligheter og fremtid løs.

Men så langt er det ingen medier som er villig til å lytte til motforestillinger av prinsipiell natur. Journalister er villige mikrofonstativ for enhver påstand og utsagn, hvor «vill» den enn måtte være. Bare den er «god».

Psykiater Aina Basilier Vaage brukte i dag sin faglige tyngde i NRKs morgensending til å skyte ned forslaget om lukkede mottak: Det ville skape enda større psykiske problemer, og vi ville risikere flere Årdal-drap. Her lukket hun den muligheten. Det må da bety at det er fritt frem for å bruke åpne mottak som baser for kriminalitet og et liv som illegal hvis man ønsker det. Ingen har kontroll. Myndighetenes oppgave blir håpløs.

Hvis regjeringen skulle finne på å ville stramme inn, lanserer man en ny kampanje for amnesti. Slik skytes alle forsøk på kontroll ned.

Presset på asylsøkerne er allerede stort, sa Vaage og nevnte som moment UDI-ansatte som ikke tror på asylsøkernes historier.

Over 90 prosent av de som kommer ødelegger sine papirer når de passerer grensen. Hvis også sjekk av deres historier er  utilbørlig, kan man like godt avskaffe hele UDI.

Slik fungerer rollback: En forbrytelse kan snus til å bli et argument for at asylsøkere må få det enda bedre. Isolert sett tør ingen opponere mot det. Konsekvensene er uoverskuelige, men det offisielle Norge later som ingenting. Det er ivrig opptatt av å oppfylle den sekulære versjon av det glade budskap. For dem finnes det ingen annen mulighet.

Akkurat det trenger vi ikke være med på.