Kommentar

Av og til skjer det noe som utløser så mange og sterke følelser at disse tar overhånd selv hos det mest gemyttlige individ. Da styrken i en hvilken som helst følelse primært øker proposjonalt med den enkeltes nærhet til den eller de som blir utsatt for dette «noe», hender det derfor innimellom at ett individ får følge av flere som er nøyaktig like oppbragte. Og som flokkdyr flest er sinte mennesker i gjeng en svært farlig art; kapable til å foreta seg de forferdeligste ting. Ikke er de nøyeregnende heller, for når støvet etter oppløpet har lagt seg har det ikke sjelden vist seg at det er feil person(er) som ligger igjen på valen.

Vi har sett utallige eksempler på dette gjennom menneskehetens historie, og vanligvis kalles det en «lynsjemobb». Nå så vi nok helst at det ikke var slik, men det lar seg ikke benekte at fenomenet kan forekomme hvor som helst og involvere hvem som helst. I dag foregår det hovedsakelig i mer primitive land, men vi ultrasiviliserte europeere går ikke akkurat fri vi heller. Et eksempel på hvor galt det kan gå stammer fra 1990-tallets Storbritannia, da en kriminell pedofil som hadde begått en rekke grove overgrep på småbarn ble utplassert etter endt soning i et boligområde der det bodde mange barnefamilier. Foreldre reagerte på utplasseringen med redsel og raseri, og snart visste flere både navnet på mannen og hvor han bodde. En folkemengde gikk amok og tok livet av ham. Kort etter ble det imidlertid kjent at de tidligere lovlydige borgerne ikke bare hadde begått et grotesk drap; de hadde tatt livet av et helt uskyldig medmenneske på grunn av en tilfeldig navnelikhet.

For et par uker siden ble det oppløp i den svenske bygda Vännäs med drøyt 4000 innbyggere, og flere skrekkslagne innvandrerfamilier måtte evakueres etter at en lynsjemobb hadde kastet steiner gjennom vinduene der de bodde og generelt oppført seg svært truende. Dagen etter flommet svenske aviser over av kommentatorer som – som så mange ganger før – fordømte hendelsen som vanlig svensk «rasisme», og det tok hele 15 minutter før såkalte antirasister var på plass for å utnytte det hele politisk ved å organisere en antirasistisk markering. – Dette er som en vond drøm, jeg hadde ikke forstilt meg at noe slikt kunne skje her, sa bygdas ordfører til alle som ville høre på.

Men var det så enkelt? Både bygdefolket og stedets politi forteller en annen historie: En historie om ulmende sinne i en bygd der det hadde vært flere tilfeller av vold og overgrep mot bygdas jenter, begått av tilflyttede, ikke-vestlige gutter og menn. I forkant hadde også 4 «arabisk utseende» menn bosatt i bygda blitt arrestert for kidnapping og gjengvoldtekt av 2 jenter, ikke langt fra Vännäs.

Selvfølgelig kan fremmedfiendtlighet være en medvirkende årsak til at det gikk som det gikk, men selv de mest begavede agitatorer er avhengige av et visst grunnlag å virke ut fra – det er som regel begrenset hvor langt en lokal mini-Mussolini klarer å dra ellers oppegående, ikke-voldelige mennesker hvis de ikke er opprørt på forhånd. Og enten vi ønsker å erkjenne det eller ei: en av de aller mest eksplosive faktorene hva gjelder opprørte individer og folkemengder er nettopp voldtekter/seksuelle overgrep.

Fordi risikoen for å bli tatt til inntekt for uakseptable meninger og handlinger er så stor – spesielt i dagens debattklima – har jeg egentlig kviet meg lenge og vel for å skrive en artikkel som denne. Man vil helst ikke beskyldes for å oppfordre til- eller på noe vis legitimere eventuelle voldelige reaksjoner (hvem vil vel liksom det?), men er det ikke bedre for hele samfunnet vårt – innfødte såvel som innvandrere og asylsøkere – å ta debatten før det dukker opp noen med tvilsomme motiver og utnytter grunnleggende instinkter hos den jevne borger? Selv heller jeg til det første alternativet, og er derfor av den oppfatning at det er blitt tvingende nødvendig å ta den særdeles ubehagelige debatten. Jo før jo bedre, spesielt fordi det har seg sånn at Norge består av litt mer enn Oslo. Det finnes nemlig småsamfunn her i landet, der innbyggerne har mye større tilknytning til hverandre enn hva tilfellet er for hovedstaden.

Kan noe slikt som skjedde i Storbritannia eller Sverige skje i Norge? Etter min oppriktige mening kan det så avgjort det – relativt snart til og med; for alle faktorer er tilstede, mye takket være norske myndigheter som først har overkjørt mange småbygder med hensyn til plassering av asylmottak på steder som har få eller ingen forutsetninger til å håndtere det, for så å avfeie enhver motforestilling eller bekymring med den noe mangelfulle forklaringsmodellen «norsk uvitenhet og rasisme». I denne sammenhengen er i så fall «fremmedfrykt» det mest dekkende begrepet, men det er likevel en enorm feil å behandle en følelse som frykt på så nedlatende og overfladisk vis som det norske myndigheter og ditto meningselite gjør i dette spørsmålet. Blant de menneskelige følelsene som er aller farligst, er faktisk frykt en av dem som utmerker seg. Det blir man raskt klar over hvis man seriøst forsøker å sette seg inn i hvor ekstremt farlig selv et så høyt besunget og positivt instinkt som morsfølelse er – dersom gjenstanden for morsinstinktet er truet på noe vis.

Èn mor er ikke farlig; men hva hvis flere har nær tilknytning til det samme individet? Det finnes mange bygder i Norge som er så små at alle kjenner alle. Selv er jeg mange generasjoners Oslo-borger og har bodd i leilighet i byen i årevis uten å ane – og uten å være nevneverdig interessert i å finne ut av det heller – hva naboene over gangen het. I bygda jeg nå har tilknytning til vet jeg sånn omtrent hvem alle de 2000 fastboende er, og hvem de er i familie med. I likhet med andre bygder i Norge er de samme slektene både store og flettet i hverandre. Og i motsetning til Manglerud politisjefs uforpliktende uttalelser om at bajas-ungdommen på Manglerud er «våre ungdommer» – hvilket bare er en likegyldig frase fordi folk bosatt i Oslo 1 ikke kunne bry seg mindre om Mangleruds ungdommer som de ikke har den minste tilknytning til – så er frasen i aller høyeste grad reell og levende når det gjelder småbygders barn og ungdom. De er nieser og nevøer, fetteres, kusiners og venners barn og ungdommer – vi har alle sett dem bli døpt, vokse opp og bli tenåringer, og vi kjenner den øvrige familien de har. Det er en vesensforskjell fra Oslo, der du stort sett leser om voldtekter på ukjente jenter og kvinner i avisene. Der oppe kjenner du jenta eller kvinnen, og reaksjonen blir naturligvis deretter.

Bygdas innbyggere er følgelig tilbøyelig til å ville beskytte sine egne fra fremmedfolk i utgangspunktet, og det helt uten at der er tilleggsfaktorer som rasisme involvert. Det vet jeg fordi jeg bodde der for 10 år siden da en fastboende ung kvinne ble utsatt for grov vold av 3 heilnorske, mannlige turister en vinternatt – en lørdag da det som vanlig var tusenvis av helgeturister som festet i sentrum. Ryktet om hva som hadde skjedd spredte seg i bygda raskere enn noen skulle tro var mulig, og det tok mindre enn en time før alle visste hvem og hva – og hvor de aktuelle mennene holdt hus. Stemningen som praktisk talt bredte seg som ild i tørt gress kan jeg bare beskrive som dypt skremmende, og jeg som aldri hadde opplevd noe slikt på nært hold kan enda huske hvor oppskaket jeg ble. Til alt hell for voldsmennene ble de advart av en som visste hvem de var, og innstendig oppfordret til å melde seg for lensmannen. Hvilket de valgte å gjøre umiddelbart – antagelig ytterst fornuftig med tanke på deres egen helse. Den dag i dag er jeg fullstendig overbevist om at de ikke hadde kommet seg helskinnet ut av bygda hvis de ikke hadde meldt seg selv så fort som de gjorde.

En annen familie der oppe var ofre for en utpreget voldelig husfar. Under rettssaken truet han hele familien på livet, noe som gjorde at de ønsket å bosette seg et annet sted i landet etterpå. Men politiet vurderte – så langt korrekt – at de er tryggere i hjembygda enn noe annet sted i Norge; alle vet hvem den voldelige far er og hvordan han ser ut, og han vil knapt rekke å komme innenfor kommunegrensen før alarmen går. I og med at han kjenner til forholdene og er klar over at alle vet hva han har gjort, vet han i tillegg at han gjør best i å ikke vise seg der oppe resten av sitt liv. Også denne mannen er av norsk opprinnelse, så at bygda reagerer stygt og potensielt voldelig kan ikke tilskrives rasisme eller fremmedfrykt forøvrig, men derimot en naturlig og berettiget harme overfor overgrep og/eller beskytterinstinkt.

Kombiner så dette med ikke-vestlige gutter og menn som ikke bare skiller seg sterkt ut utseendemessig, men som alle erfaringer – og ikke minst statistikker og avisartikler fra det ganske land – viser at er overrepresentert når det gjelder spesielt vold, seksuelle overgrep og voldtekt på unge jenter og kvinner. I det noe slikt skjer på et lite sted og bygdefolket reagerer instinktivt, kanskje med alvorlige følger, vil selvsagt meningseliten og rasismeindustrien i Oslo få bekreftet sitt forenklede, politiske verdensbilde av et innskrenket og rasistisk bygde-Norge, men hva hjelper vel det? Hjelper det f.eks. ofrene – både det opprinnelige og kanskje uskyldige asylsøkere og/eller innvandrere og deres familier?

For noen uker siden hentet vi en blåslått tenåringsjente som står oss svært nær på legevakten, mishandlet av sin tidligere kjæreste fra et asylmottak i en nabokommune. Som forventet tok det ualminnelig kort tid før resten av bygda ble kjent med hva som hadde skjedd. Så hva tror egentlig norske myndigheter og landets øvrige korrekte meningsdannere at slikt gjør med folks holdninger til mannlige beboere på asylmottak i det ganske land? Finnes der noen som helst grunn til å tro at den eneste løsningen det offentlige Norge ser ut til å klare å tenke ut – fordømmelser og antirasistisk kampanje nummer 450 på 20nde året på rad – skal gjøre susen denne gangen, selv om det aldri har virket før? Resultatet er bare at befolkningen hvisker seg i mellom fremfor å rope høyt til de ansvarlige for den førte politikk. Hviskingen er ikke desto mindre både utbredt og preget av genuint raseri, og selv dro jeg hjem den helgen med en ekkel klump i magen og med en gnagende følelse av det som kalles Stille før stormen. Den følelsen har ingenlunde fortatt seg, og særlig fordi jeg fra før vet at noen av våre opportunistiske politikere later til å være i besittelse av et neshorns empati og finfølelse, og iler som det første til med å beskylde en harm- og sorgfull befolkning for rasisme – slik Trine Skei Grande, Inge Ryan og Bjarne Håkon Hanssen gjorde etter drapet i Overhalla – så mener jeg at det er grunn til å frykte det verste. – De kunne like gjerne kastet stein, sa drapsofrenes far og bestefar etter de 3 politikernes påstått velmente henstilling. Jeg tror vi trygt kan legge til at de like gjerne kunne kastet bensin på et bål som allerede brenner betenkelig kraftig, selv om flammene foreløpig er lave.

Det alvorlige kulturkræsjet som oppstår mellom innvandrere fra patrialkalske/kvinnefiendtlige samfunn og innfødtes beskyttelsesinnstinkt overfor seg og sine må snart tas på alvor – og den lettvinte avfeiingen man regelmessig og monomant reagerer med i dag må opphøre. Den tilsynelatende fredelige overflaten er ikke spesielt beroligende, for den underliggende stemningen som oppstår som en følge av innvandreres/asylsøkeres overgrep mot jenter og kvinner kan fort bli forferdende synlig og farlig dersom den får ulme i fred – ukommentert utover at folks legitime bekymringer og følelser blir stemplet som illegitime av landets analytikere og politiske ledelse.

Det er forståelig at det offentlige Norge ønsker å fortrenge en ubehagelig virkelighet, men det er ingenting som tyder på at verken følelser eller bekymringer blir spesielt mindre av det – snarere er det omvendt. Og å legge lokk på en hardt tiltrengt, virkelighetsnær debatt om enkelte innvandrergruppers gutters/menns holdninger og atferd i forhold til våre jenter/kvinner, kan snart nok vise seg å fungere som alt annet enn det politikere og akademia feilaktig, men bekvemt foretrekker å tro: at det de driver med er en form for brannslukning. For det er det ikke.

Norges politiske og intellektuelle ledelse må derfor kunne forventes å ta ansvar – og det er en hel del som tyder på at de bør gjøre det forholdsvis snart. Helst før noen river av en av de siste fyrstikkene som er igjen i esken.