Kommentar

To kilometer i vest-nordvestlig retning fra sentrum av min adopterte hjemby Bari i Sør-Italia, inneklemt mellom en bussterminal, en parkeringsplass, byens gamle stadion og et boligstrøk som til tross for beliggenheten nær byens varemesse ikke er av de beste, ligger det en teltleir. Bak et gjerde befinner det seg et titalls grønne telt av militær type påført symbolet til Røde Kors, de fleste av dem inneholdende seks køyesenger med plass til det dobbelte antall personer. Teltets skråtak begynner omtrent der hvor overkøya treffer teltveggen. Foruten sengetøy og håndklær er det eneste ekstrautstyret en stråleovn og en vifte til bruk på kalde eller varme dager. Foran hvert av teltene står en hvit plaststol, en søppelbøtte og et brannslukningsapparat. I den ene enden av leiren finnes mobile dusjer og toaletter, i den andre et dieselaggregat og et eget sanitetstelt. En varm lørdag formiddag er det nesten ingen her, og stillheten – dvs. så stille som det kan være hertilbys – brytes av og til av en buss som starter opp motoren rett før den kjører avsted.

Jeg befinner meg ved en leir for hjemløse, drevet av Røde Kors for kommunens regning i den hensikt å gi et overnattingstilbud til dem som ikke har noen andre steder å gå. Leiren bebos hovedsakelig eller utelukkende av asylanter som er innvilget opphold for ett, to eller fem år, men som etter at sju måneder er passert etter reglene ikke lenger kan oppholde seg ved byens asylmottak, beliggende ved flyplassen tre kilometer i vestlig retning. I den grad et menneske er en maskin, har man alt det nødvendige her. Mat og klær får man riktignok ikke i leiren, men det er ikke langt å gå til et sted hvor man får det utdelt. Og vil man oppholde seg i urbane omgivelser, tar det en halvtime å gå til sentrum langs en av hovedinnfartsårene dit, om man ikke tar bussen.

Det er de færreste av asylantene som bor her. Mange av dem som har jobb, det være seg som pleiere for gamle, tallerkenvaskere eller manuelle arbeidere av annet slag, bor i bydelen Libertà mellom leiren og sentrum, hvor de i de fleste tilfellene leier små, ikke spesielt komfortable krypinn, av og til skandaløst simple sådanne, etter selv å ha tatt initiativ til å komme seg vekk fra tilværelsen som beboer ved asylmottaket.

Leiren forteller en på alle måter: «Her har du ikke lyst til å oppholde deg lenge.» Det er trolig også hensikten. Teltene minner om de jordskjelvrammedes i L´Aquila. En asylant i sin beste alder forventes i likhet med enhver annen borger å kunne ta vare på seg selv, å være sin egen lykkes smed. En italiener har dog som regel den fordelen å kunne trekke veksler på sin familie og øvrige nettverk som allerede er etablert i landet. En asylant som ikke har skaffet seg jobb på egenhånd, har bare seg selv og de andre i samme båt, foruten privat veldedighet og denne leiren. Og dermed er det de minst tilpasningsdyktige, de minst initiativrike og de med færrest kontakter som oppholder seg her. Noen asylanter har byttet ut tilværelsen her med opphold i okkuperte bygninger, blant andre et nedlagt hotell ved jernbanestasjonen og et nedlagt gymnas i nærheten av universitetscampusen.

Helt uten hjelp til å komme seg i gang med et nytt liv i Italia, er de ikke. Asylmottaket, som etter anbudskonkurranse er drevet av en privat, katolsk stiftelse, har en egen skole, og de arrangerer yrkesrettede kurs. Via en venn av en venn har jeg fått en ansatt ved mottaket i tale. Han er på det rene med at han ikke trenger å gi meg den glatte PR-versjonen av hvordan det går, men viser likevel tegn til å være oppe til eksamen. Han medgir at de fleste forsøkene på å utdanne asylanter som ikke er selvhjulpne i retning av en tilværelse hvor de klarer seg selv, har mislyktes. Det eneste som ser ut til å lykkes delvis, er opplæring av eritreiske kvinner i eldrepleie. Etterspørselen etter slike tjenester er enorm hos denne aldrende befolkningen, hvor man nødig sender gamlemor på aldershjem, og det er inntil videre de færreste unge italienere som vurderer å gjøre slikt arbeid.

Surrende i bakhodet er Petter Eides utspill til media om at asylsystemet i Europa er i ferd med å bryte sammen. Det behøves ingen større fantasi for å tenke seg at så kan være tilfelle i Hellas. Og nærmest i rekken over utsatte land med pengetrøbbel, befinner seg Spania og Italia. Spørsmålet som melder seg er: Bryter Italia asylantenes menneskerettigheter? Tilværelsen for disse som befinner seg aller nederst, er langt fra noen idyll. Og sammenlignet med situasjonen f.eks. for de unge, afghanske asylantene på Hamar som lever i et eget hus og til enhver tid tas hånd om av to personer, er dette svært stusselig.

Men ville ikke enhver som har død, forfølgelse eller ekstrem fattigdom som eneste alternativ, likevel prise seg lykkelig over at alle basisbehov ivaretas? Leirtilværelsen er ikke svært forskjellig fra den man har i nødsituasjoner som den i L´Aquila. En soldat på repetisjonsøvelse eller i førstegangstjeneste ville også kunne dra kjensel på situasjonen. Gitt at de europeiske landenes økonomiske muligheter er såvidt forskjellige, ville det være rett å pålegge samtlige stater en minstestandard som ligger himmelhøyt over den beskrevne?