Innenriks

To ganger på to uker har det begynt å brenne på et asylmottak med 100 beboere i et nedlagt hotell i Stamsund, Lofoten, opplyser NRK Nordland. Politiets undersøkelser tyder på at begge brannene er blitt påsatt.

Som NRKs distriktskontor skrev i dag morges, begynte det å brenne i kjelleren på asylmottaket klokken 23.30 i går kveld. For to uker siden skrev Lofotposten at det begynte å brenne «innendørs i nedre del av bygget» klokken 00.55 natten til torsdag den 30. juli. Ingen ble skadet i brannene, som raskt ble slukket. Men hendelsene sprer uhygge:

– Stemningen på mottaket er nervøs, sier mottaksleder Tom Edvardsen.

– Det er vanskelig å se for seg at det ikke er sammenheng mellom disse to branntilløpene, sier lensmann Arvid Sjølie.

Kanskje har lensmannen også en tredje brann i tankene, som fant sted i det samme mottaket litt etter klokken 22 om kvelden fredag den 31. oktober i fjor. Lofotposten skrev da at sju personer ble fraktet til sykehus etter å ha pustet inn røyk. Foruten tidspunktet er det et par likhetstrekk som går igjen:

– Brannen var i et rom i kjelleren, og vi fikk raskt slukket brannen.

Årsaken til brannen er ikke kjent.

Om man ser bort fra muligheten for skjødesløshet, faller det naturlig å spørre seg om det er asylanter eller andre folk på stedet som har tent på. Det er ikke en ukjent protestform at asylsøkere tenner på sine omgivelser.

Ved en tidligere anledning for ikke lenge siden har beboere ved mottaket i Stamsund imidlertid protestert på mer tradisjonelt vis. I februar skrev Nordlys om en demonstrasjon mot forholdene og ledelsen ved asylmottaket.

Demonstrantene som bor på asylmottaket i Stamsund i Lofoten peker i en felles uttalelse på flere forhold de betegner som kritikkverdige, blant annet at de nesten 150 beboerne ser seg nødt til å dele på én vaskemaskin.

Videre påstår de at kjøkkenet er manglende utstyrt, de har kun ett fjernsyn, kun én fungerende datamaskin på datarommet og at kjelleren fortsatt er stengt etter en brann før jul.

Demonstrantene mener også at det i flere tilfeller bor for mange personer på hvert rom, og at bygget til tider ikke er godt nok varmet opp.

De ga også uttrykk for at de mener ledelsen har opptrådt rasistisk, skriver Lofotposten.

Blant annet skal ledelsen ha sagt at var beboerne ikke fornøyd med forholdene kunne de bare dra hjem.

I lys av slike protester, hvor anklager om hat og rasisme sitter løst, og i lys av voldsepisoder ved mottaket, er det ikke vanskelig å tenke seg at folk fra Stamsund ikke har vært begeistret for nærværet av mottaket, som åpnet i det nedlagte hotellet høsten 2009. Det er også kjent at asylanter i Stamsund har vært involvert i narkohandel.

stamsund-asylmottak
Åstedet for de to brannene i Stamsund (Google Maps)

Selv i fravær av slike historier ville demografien ha talt for seg selv. Asylmottak og -leiligheter har tilsammen 160 beboere, i et lokalsamfunn med litt over 1000 fastboende. Det sier seg selv at det har satt sitt preg på omgivelsene, også tatt i betraktning at den gamle hotellbygningen er like ved hurtigrutekaia. At noen har mistet hodet og valgt å uttrykke sin misnøye med tingenes tilstand ved potensiell mordbrann snarere enn verbalt, kan dessverre ikke utelukkes – ikke minst i lys av de mange ildspåsettelsene mot asylboliger i Tyskland den senere tiden.

Den som reiser litt rundt på forskjellige småsteder i Norge, vil lett legge merke til at asylsøkere setter større preg på lokalsamfunnene enn før. Og lite skal til for å vekke harme.

Hva gjør det med en average Joe på et lite sted hvor alle har kjent alle, når han ser en stor gruppe afghanere eller eritreere – kanskje utstyrt med siste skrik i sykler og telefoner – fylle kafébordene utendørs i arbeidstiden i et sentrum han ikke føler seg hjemme i lenger, uten at han selv tjener på det eller i motsetning til veltalende sambygdinger ikke synes det er en fin måte å holde folketallet oppe på?

Han kan trekke seg inn i seg selv eller stemme med føttene uten å gjøre annet enn å sukke oppgitt, men han kan også knytte nevene i bukselommen. Fra det sistnevnte kan veien til strafferetten og avisforsidene være kort. Men det er det førstnevnte som er den viktigste sosiale dynamikken. Nordmenn trives som regel best blant sine egne, men den rådende ideologien later så sterkt som noe annet, at man lett blir alene med sine tanker. Da er det en dimensjon ved samfunnet som i praksis har opphørt å eksistere.