Nytt

Illustrasjonsfoto.

En 26 år gammel kvinne som i noen uker hadde arbeidet ved et norditaliensk asylmottak, ble onsdag utsatt for grov vold og voldtatt på jobb av en 20 år gammel asylsøker fra Sierra Leone.

Corriere della Sera skriver at overgriperen var kommet sjøveien til Italia i fjor, og at ugjerningen fant sted i den lille kommunen Fontanella i Bergamo-provinsen, hvor 31 asylanter bor i et mottak.

20-åringen gikk brutalt frem.

Sara lå gråtende på gulvet, ute av stand til å snakke. Hun var halvt bevisstløs etter nesten å ha blitt kvalt av hendene som hadde klemt rundt halsen hennes, og i sjokk etter det seksuelle overgrepet hun ble utsatt for.

Voldtekten skjedde i et toalett på mottaket, og ble avbrutt fordi to andre asylsøkere forstod hva som foregikk og sprengte døren inn for å komme den ansatte til unnsetning. Voldtektsmannen hadde først grepet fatt i henne, slått henne, dyttet henne opp mot veggen og forsøkt å kysse henne. Den ansatte rev så seg løs, gjorde anskrik og forsøkte å rømme vekk, kun for kort tid etterpå å bli innhentet i etasjen nedenunder, hvor ugjerningen ble fullbyrdet.

20-åringen forsøkte deretter å flykte fra mottaket, men ble oppsporet av politiet utenfor bebygd område litt senere.

Voldelige overgrep i asylmottak Europa rundt, vårt eget land inkludert, også mot ansatte, er etterhvert noe man har hørt om så mange ganger at det knapt har nyhetsverdi lenger. Fenomenet forsøkes da også bagatellisert ved å vise til statistikk som forteller at risikoen for denslags tross alt er liten.

Men av et intervju som den italienske avisen har gjort med en kvinne som jobber i et annet asylmottak i Bergamo-provinsen, kan det virke som om en hovedgrunn til den angivelig pene statistikken er at de ansatte i mottakene tar sine forholdsregler.

Den 35 år gamle tolken Daniela Testa, som siden 2014 har arbeidet ved asylmottaket i Casazza, hvor det for tiden bor 80 for det meste unge afrikanske asylsøkere, forklarer situasjonen:

«Vi har noen slags adferdsregler som må følges», forklarer hun, «blant annet at vi må kle oss sømmelig, og ikke vise ben eller utringninger. Vi må ikke gi beboerne telefonnumre, ikke kontakte dem på Facebook, og ikke ta dem med hjem. De bør ikke engang vite hvor vi bor. Den menneskelige relasjonen står i sentrum for arbeidet vårt, men vi forsøker å holde den så profesjonell som mulig.»

Bruno Goisis, som er sjef for driftsselskapet på stedet, kjenner risikoen:

«Vi er klar over at det kan skje forferdelige ting, det er nok med én «feil» person i gruppen.» … «Det forekommer at en beboer misforstår», fortsetter Daniela. «Når jeg merker noe slikt, tar teamet affære, og en annen kollega overtar for meg.»

Det er et himmelropende paradoks og et nær uutholdelig falskt skuespill at det er all grunn til å behandle personer som angivelig ber om Europas beskyttelse, som en sikkerhetsrisiko.

Og det er opprørende at vanlige samfunnsmedlemmer, som ikke er blitt drillet i forholdsreglene som Daniela tar, utsettes for den samme sikkerhetsrisikoen.