Strømmen av asylsøkere til Europa avstedkommer kraftig økt etterspørsel etter velferd og offentlige tjenester av alle slag, som uunngåelig må besørges av vertsbefolkningene. Vitnesbyrd fra Tyskland viser dessuten at det dertillands oppstår kriminelle strukturer i asylmottakene, som nå gjerne tar form av teltleire, gymsaler, nedlagte forretningslokaler og andre improviserte, overdimensjonerte strukturer.

Kriminaliteten foregår også innenfor mottakenes vegger, og de som oftest får unngjelde er de kvinnelige asylsøkerne, som er ekstra sårbare for seksuell vold og forulempning – både fordi de er i kraftig mindretall, og fordi det er uråd å holde oppsyn med alt som skjer. I Hamburg merkes dette godt i krisesentrene, skriver Die Welt.

Her om dagen holdt en ung kvinne fra Afghanistan simpelthen ikke lenger ut de obskøne gestene, plystringen og smattingen fra mennene når hun beveget seg rundt i det gamle lokalet som nå er førstemottak i Harburger Poststraße. Nesten seks hundre mennesker er innkvartert der, bare 87 er kvinner, og 34 er mindreårige jenter. Hun holdt seg mer og mer for seg selv, og gikk knapt utenfor døren. En dag trengte en mann seg på henne og befølte henne. 20-åringen følte seg utlevert.

asylmottak-i-tysk-gymsal
I Tyskland bor kvinner og menn under samme tak i gymsaler omgjort til asylmottak.
 

ANNONSE

Ved et av krisesentrene for kvinner i Hamburg, er Angelika Damm og hennes kolleger etterhvert blitt vant til slike historier. De tar seg i øyeblikket av sju kvinner som har rømt fra asylmottak.

Dette er ikke de eneste tilfellene. Elleve kvinner med tretten barn fra asylmottak søkte det første halvåret i 2015 beskyttelse ved de fem krisesentre i Hamburg.

Men med tilstrømningen de siste ukene er antallet sterkt økende. Og ikke alle tør å ta det samme skrittet som den unge afghanske kvinnen, i den grad de overhodet er klar over muligheten:

Det er svært vanskelig for en kvinnelig flyktning å avgi en vitneforklaring til politiet. Her spiller kulturelle sperrer en rolle, samt redselen for at et overgrep kan svekke muligheten for innvilgelse av asyl. Likevel kommer det i disse dager meldinger om overgrep fra Schnackenburgallee, Schwarzenberg i Harburg og Sportallee i Fuhlsbüttel.

Også kvinnelige ansatte ved asylmottakene opplever lignende saker.

En tidligere ansatt i Harburger Poststraße beskriver det slik: ”Det går med mange kvinner i mottakene, som med en ung studine som besøker et mannsfengsel”. Også hennes kolleger står av og til overfor menn, som gjør entydige gester og serverer griseprat.

Andre ganger er det ikke engang ansatte tilstede. Forrige helg var asylsøkerne i Eiselstedt helt overlatt til seg selv. Hvem besørger en eller annen form for orden under slike forhold? Og hva slags orden blir det?

I et videointervju gjengitt hos den tyske storavisen, forteller en syrisk kvinne at undertrykkelsen også har religiøse sider, som i praksis betyr: Utviser man ikke den fornødne islamske anstendighet, f.eks. ved ikke å dekke seg til, får man som fortjent – en mentalitet som fantastisk nok hos enkelte i europeiske vertsbefolkinger er blitt internalisert i samfunnet. Hun sammenligner tilværelsen ved mottaket med et IS-fangenskap hun tidligere utholdt. I heldigste fall blir avvikende adferd straffet med slengbemerkningen «hore».

Institusjonene har vært sene med å reagere. Man vegrer seg for å erkjenne at det som liksom skulle være krigsflyktninger, utgjør et kriminalitetsproblem også av denne art. Adferd som den beskrevne bortforklares som en konsekvens av trengsel, frustrasjon og manglende privatliv, og initiativene som tas, tar først og fremst sikte på å begrense skaden, f.eks. ved å anbringe kvinner i egne mottak – og ikke å konfrontere de ansvarlige eller reflektere over hva slags kvinnesyn Tyskland importerer.

Man bryr seg altså ikke så mye om brannstifterne, og man slukker brannene nesten en smule motstrebende, for selve slukkingen står i strid med offisiell ønsketenkning:

I senatet var det lenge motstand mot asylmottak utelukkende for kvinner. Justis- og sosialmyndighetene ønsket ikke å skille etter nasjonalitet eller kjønn. Flyktningene skulle etter gjeldende regler oppholde seg i førstemottaket, og slike atskillelser kunne virke som en kapitulasjon fra myndighetenes side. Så sent som i begynnelsen av oktober ble en forespørsel fra partiet Die Linke besvart på denne måten: «Rene kvinnemottak er ikke planlagt.» Men nå er senatet på gli, etter den økende mengden av offentlig kjente overgrep. Det planlegges spesiell innkvartering for kvinner, også for dem som har barn med seg.

Etterhvert som boligmarkedet blir stadig vanskeligere i takt med menneskestrømmen, risikerer ofrene for seksuell vold som rømmer fra asylmottakene, å bli boende permanent i krisesentrene. Slik blir ressursene uttømt i enda en sektor av de offentlige tjenestene.

Et spørsmål som ingen ser ut til å stille seg, er om overgrepene får noen konsekvenser for gjerningsmennene. Etterlysning av straffeforfølgelse er knapt noe tema, ei heller utvisning av dem det gjelder.

Man behøver ingen doktorgrad i sosiologi for å forestille seg enkelte konsekvenser av den formidable påfyllen av unge menn fra samfunn med et tilbakestående kvinnesyn, også utenfor asylmottakene. Og mens den offisielle resignasjonen synes nær total, ulmer det faretruende på bakkenivå.

Om ikke så lenge er det norske gymsaler eller andre bygninger med god plass til feltsenger som står for tur. I den grad observasjonene fra den tidligere ansatte ved mottaket i Hamburg er noen indikasjon, blir de også å sammenligne med mannsfengsler – med eller uten kvinner.

 

Die Welt

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629