Sakset/Fra hofta

Det er ikke noe lystig portrett Frankfurter Allgemeine tegner av forholdene på steder hvor «flyktningene» som hele tiden fortsetter å strømme inn til landet, blir innlosjert:

Masseslagsmål, seksuell trakassering, forfølgelse av kristne – det er de siste nyhetene fra de midlertidige innkvarteringene hvor asylsøkere er anbrakt i tusenvis.

I de overfylte nødboligene kolliderer gjestfriheten med gammeldagse hakkeordener, etnisk vold og religiøse tvangsforestillinger. Det starter ofte med tilsynelatende bagateller. Trengsel i matkøen eller et uheldig ord er nok til å forvandle dusinvis av menn til en rasende horde. Menn som angivelig har tatt seg fram til Tyskland for å unnslippe krig og vold, banker løs på hverandre med planker og jernstenger.

Den som skal holde vareopptelling over voldsepisoder, har nok å henge fingrene i. I Kassel-Calden støtte 300 albanere i forrige uke sammen med 70 afghanere på grunn av sniking i matkøen, etter et kort og opphisset ordskifte om ære og respekt. Afghanistan-Syria ser også ut til å være et hyppig forekommende oppgjør. Skader på inventar og mennesker, også politifolk, er ikke sjeldne.

Visse problemer er av en slik art at de ikke kommer til å slutte utenfor asylmottakenes vegger:

I mellomtiden advarte Rainer Wendt fra politiets fagforening mot at det i mottakene danner seg organiserte klaner og ”knallharde kriminelle strukturer”. Wendt hevdet at kvinner tvinges til å bære slør, og at menn tvinges til å delta i bønn. Islamister vil innføre sine verdier og sin orden i mottakene. Kvinner blir forulempet, også misbrukt og voldtatt. Wendt er kjent for å overdrive, men i bunn og grunn deler hjelpe- og flyktningorganisasjoner hans vurdering. Røde kors kan også fortelle om klanstrukturer som danner seg i nødboligene.

Noen steder forsøkes problemene løst ved å skille kvinner og menn eller muslimer og kristne, blant annet fordi

muslimer nekter å bruke samme toalett som kristne.

Tidligere forsvarsminister Franz-Josef Jung påpeker situasjonens åpenbare ironi:

”Vi kan ikke tillate at mennesker som på grunn av religionsforfølgelse søker beskyttelse hos oss, angripes av samme grunn og av samme grupper som i det hjemland de har forlatt”.

Jung forlanger at slik uakseptabel adferd får konsekvenser, i praksis til liten nytte.

Avisen påpeker at endel av aggresjonen kan tilskrives trengselen og det manglende privatlivet i de hangarlignende lokalene som brukes til å ta unna for menneskestrømmen. Men hva hjelper det så lenge det er en virkelighet på bakken som ikke kan trylles bort? Artikkelforfatter Peter Cartens konstaterer at

det bare er et tidsspørsmål før voldsutbruddene blir hverdagen, og sprer seg ut fra innkvarteringene. Politiet, som forlengst er overbelastet, vil ikke kunne forhindre det.

Cartens lanserer en idé: Hvis passiviteten hos asylsøkerne resulterer i aggresjon, hvorfor ikke sette dem i arbeid?

I stedet for å behandle flyktninger som alvorlig syke, kan de fra første dag hjelpe til med alt som trengs i mottakene. Oppbygning og renhold, kjøkkentjeneste, sport, kultur, fremtidsplanlegging.

Mon tro om det ikke er den manglende evnen til organisasjon og til slike initiativer som er medvirkende til at samfunnene de har forlatt, ikke fungerer så godt som våre?

Virkeligheten er en helt annen enn Cartens’ tanker:

Nylig kunne man i et mottak i Berlin-Spandau oppleve hvordan dusinvis av frivillige hjelpere, ofte grånende akademikere eller driftige husmødre, slepte seks hundre kartonger med klær fra en bygning til en annen for å ta et nytt utdelingssted for klær i bruk. Folkene slet og svettet, og mange var åpenbart ikke vant til kroppsarbeid. Rundt dem hang omtrent like mange irakere, syrere og albanere, som ikke gjorde annet enn å røyke, prate eller høre på musikk. Etterhvert kom det flere som ikke orket å se på dette, og hjalp de frivillige. Men de fleste bare så på – og noen beklaget seg over at de måtte vente på å få lete igjennom kartongene.

hjelpere

Travle hjelpere

uinteresserte migranter

Uinteresserte migranter

De fleste av asylsøkerne kommer fra klansamfunn. Det kommer nokså raskt for en dag idet noen faktisk gjør et forsøk på å aktivere asylsøkerne i samsvar med det som er skissert ovenfor:

I Berlin-Karlshorst, hvor mer enn tusen flyktninger og migranter er internert i en gammel DDR-kaserne, har Røde kors forsøkt å få beboerne til å hjelpe til med matutdelingen. Det førte til motsetninger. Fordelerne begynte med én gang å prioritere sin egen familie eller etnisitet, eller lure unna store mengder mat for andre formål.

Er det noen som tror at denne kulturbetingede korrupsjonen vil opphøre idet disse asylantene skal ut i samfunnet?

 

Frankfurter Allgemeine