Sakset/Fra hofta

Oslo tilbake i 2009: 30 irakiske menn uten lovlig opphold ble natt til søndag sendt ut av Norge og tilbake til Bagdad i en hemmelig politiaksjon. 11 av mennene var dømt for vold, voldtekt eller narkotikahandel. Totalt 66 politifolk var med i flyet til Bagdad. Transportkostnader rundt asyl er omfattende. Foto: Politiets utlendingsenhet Roar Hanssen / NTB

Her om dagen fikk vi en personlig melding fra en ansatt i et privat sikkerhetsselskap. Slike selskap bistår av og til politiet med å transportere asylsøkere som skal fra A til B av en eller annen grunn, når de selv mangler folk.

Han skrev (teksten er lettere anonymisert):

Sitter i en mini-buss på vei fra Østlandet og nordover i Norge. Jeg eskorterer en asylsøker. Jeg jobber i den private sikkerhetsbransjen. Asylsøkeren skal på nytt mottak et annet sted i Norge. Slik eskorte som dette utføres egentlig av politiet, men private assisterer ved mannskapsmangel. Slike oppdrag er jo ikke billige. Mine timer på oppdraget var i underkant av 20, og inkluderer min egen reisevei til der asylsøkeren befant seg, en minibuss med sjåfør (og han skal jo hjem igjen, så vi må betale begge veier), mat og drikke underveis og jeg tok fly tilbake etter endt oppdrag ved mottaket i Midt-Norge. Det blir en del penger av slikt.

Denne afghaneren er jo ikke den eneste som det blir brukt penger på heller. Jeg vil tro det hele koster minst 25-30 000.

Hva tenker du?

Vi sendte spørsmålet videre til innvandringspolitisk talsperson i Fremskrittspartiet, Jon Helgheim, som svarer i en e-post:

– Dette illustrerer godt hvor dyrt, dårlig og urettferdig systemet er. Personer som kommer til Norge for å søke asyl, har som hovedregel et tvilsomt beskyttelsesbehov, og når de er her, koster oppholdet en formue. Dette kan umulig ha noe med å hjelpe mennesker å gjøre, fordi store summer brukes opp på noen få og ressurskrevende her, i steder for å hjelpe folk så det monner der flyktninger virkelig lider. Dessverre har følelser og aktivisme fått styre innvandringspolitikken altfor lenge, og nå har vi et system som man ikke vet om man skal le eller grine av. Når en enkeltreise for en asylsøker i Norge sannsynligvis koster mer enn å hjelpe 3–4 flyktninger i ett år i nærområdene, så fremstår norsk asylpolitikk som tragikomisk.

Vår kilde i sikkerhetsbransjen la til i en melding sendt noe senere:

På generell basis når det gjelder bransjen og asylpolitikk, så er det jo et paradoks at for bransjen som sådan så er det jo en økonomisk fordel, mens for samfunnet er det jo bare en utgift. Langt fra alle asylsøkerne, også de vi transporterer, gir jo noe særlig tilbake i form av deltagelse i samfunnet med tanke på jobb og betaling av skatter. Det er jo også en utfordring i at mange av disse vi frakter, lider av psykiske lidelser. Men vi gjør jo så godt vi kan. På det oppdraget jeg hadde her, var det bare meg. Jeg skal da beskytte sjåføren, og meg selv, selvfølgelig. Og som sikkerhetsvakt har jeg jo svært begrensede hjemler. Det er i grunnen bare nødverge og nødrett som gjelder. Men mest av alt er jeg opptatt av pengesløseriet i denne forbindelse. Asylsøkeren jeg eskorterte i dag, har helt sikkert mange familiemedlemmer i det fattige hjemlandet. Tenk hva disse pengene kunne gjort for dem. Er det moralsk forsvarlig og bruke så mye på én heller enn å bruke på mange? I min bransje kommer man ofte opp i alvorlige situasjoner. Folk kan være skadet på forskjellige vis. Da er det et ufravikelig prinsipp at de som er alvorligst skadet, skal hjelpes først. Samme prinsipp gjelder ved for eksempel trafikkulykker. Men hvem trenger hjelpen mest: Asylsøkere som har kommet seg hit, eller de som sitter igjen i et dysfunksjonelt samfunn? Svaret er innlysende.

Forhåndsbestill Islamismen i Sverige her!

Les også