js113525780_ap_qaraqosh_church_jesus_portrait_-medium_transgsao8o78rhmzrdxtlqbjdebghfezvi1pljic_pw9c90

Bildet: Det som gir historiene om diskriminering og vold mot kristne i tyske mottak ekstra dybde, er den bakgrunn de utspiller seg på: Man kan ikke la være å tenke på fordrivelsen av kristne fra dagens Midtøsten. Fiendskapen mot kristne er ikke bare noe IS står for. Vissheten om dette blir påtrengende når man ser resultatene av IS-styret i en by som Qaraqosh utenfor Mosul. Hatet kommer fra et sted og Vest-Europa vil ikke vite av det. Selv når det befinner seg midt i blant oss. Tror virkelig Vesten at de vil unngå konsekvensene hvis de overser forfølgelsen av kristne, også i Europa?
 

Vitnesbyrdene om hvordan kristne i tyske asylmottak diskrimineres av langt mer tallrike muslimer (14 % vs. 73 %), er etterhvert blitt så mange at det ikke er noen tvil om at fenomenet er høyst reelt. Det en kvinnelig eritreisk tolk som jobber i asylmottak forteller til Katholischer Nachrichtendienst, er likevel så oppsiktvekkende at det fortjener å fremheves spesielt.

En anonym tysk toppolitiker som arbeider med flyktningespørsmål, henvendte seg i september til en kristen nyhetstjeneste i Tyskland. Vedkommende formidlet da kontakt med den eritreiske tolken, som selv er kristen, men som omgitt av nesten bare muslimske kolleger ikke er åpen om det. Naturligvis kan heller ikke hun stå frem med navn.

ANNONSE

På denne måten opptrer kvinnen «undercover». Ingen aner at hun er kristen. Hun er født i Eritrea, og flyktet alene til Tyskland i 1991. Hun er svært takknemlig for å ha blitt tatt godt imot og støttet i sitt nye hjemland. Senere ville hun gi noe tilbake, og begynte for vel fem år siden å hjelpe til ulønnet i asylmottakene. Siden sommeren 2016 har hun for det meste arbeidet som tolk. Det at hun er kristen, unnlater hun helt fra starten av å fortelle i asylmottakene. Takket være sine arabiskkunnskaper merket hun raskt at «kristne blir undertrykket, forulempet og sjikanert av muslimske flyktninger. Det er normalt.» Ofte blir ikke mobbingen, som også rammer yezidier og homofile, lagt merke til.

Det er etterhvert kjent at det finnes mange islamister blant muslimske asylsøkere, men den eritreiske tolken forteller at også vaktene og tolkene, som nesten alltid er muslimer, gir uttrykk for islamistiske standpunkter når de tror at de er blant sine egne.

«Da viser de sitt sanne ansikt, og kommer med uttalelser som at «Tyskland må islamiseres». De forakter vårt land og våre verdier.» Den unge kvinnen ble opprørt, og lenge ville hun knapt tro sine egne ører. Hun tiet om at hun var kristen for å finne ut mer. Blant annet besøkte hun koranundervisningen i forskjellige moskéer: «Der blir det prediket rent hat mot annerledes troende. Her i Tyskland blir barn formidlet disse tingene fra de er ganske små.» Slik er det også i asylmottakene. Hun har opplevd hvordan muslimske smågutter nekter å leke med kristne. Tolken forsøkte å megle: «Du er muslim, han er kristen. Hvilken forskjell gjør det egentlig?» Femåringene svarer henne: «Jeg leker ikke med kristne. Foreldrene mine hater dem også.»

Tolkenes fiendtlighet manifesterer seg også i utførelsen av arbeidet deres. Det de kristne asylsøkerne forteller under asylintervjuer hos 

den tyske etaten for migrasjon og flyktninger, blir ofte feilaktig gjengitt.

I følge lederen av arbeidsgruppen for flyktninger i sentralrådet for orientalske kristne i Tyskland, Paulus Kurt (München), er muslimske tolkers feilaktive oversettelser et problem. Etter gjennomførte intervjuer hos etaten for migrasjon og flyktninger, får han de ferdig utfylte spørreskjemaene av de kristne asylsøkerne han hjelper, for å gå igjennom dem sammen med dem. Opplysningene om religion er ofte feilaktige. En arameisk kristen er for eksempel blitt til en arabisk muslim. Også fluktgrunner blir delvis gjengitt unøyaktig og i kristnes disfavør. Hvis det blir lagt merke til, gir loven to ukers klagefrist. Men mange flyktninger kjenner slett ikke prosedyrene, og går dermed over fristen.

I følge Kurt har asylsøkerne også rett på en oversettelse av tyske spørreskjemaer til morsmålet sitt, men mange tolker opplyser ikke de kristne om det. Medarbeidere hos migrasjonsetaten har fått høre av tolkene at asylantene har gitt avkall på oversettelsen av skjemaet: «På den måten svekkes sjansen de kristne har til å få anerkjent langsiktig asylrett.» Også i mottakene er språkbarrieren et problem: «Der blir kristne slått av muslimer fordi de spiser svinekjøtt i felleskjøkkenet – hvoretter tolken forteller ledelsen at det har vært alminnelige stridigheter om bruken av kjøkkenet.»

Antagelsen om at islamske tolker som er oppvokst i Tyskland, er integrert i det tyske verdisystemet og følger det som burde ha vært den etiske standarden i bransjen, fremfor alt ved å opptre upartisk, er altså ikke oppfylt. Feiloversettelser har flyktningetaten nå sikret seg mot ved hjelp av ekstra medarbeidere. Men motarbeidelsen skjer på mange andre måter, forteller en talskvinne for Open Doors:

«Det handler heller ikke alltid bare om vold», sier pressekoordinator Ado Greve, «men om forskjellsbehandling ved servering av mat, eller om trusler. Mot kristne – særlig konvertitter – øves et konstant press.» Når en kristen trues på sitt morsmål i korridoren med at «vi skal skjære over halsen på deg!» eller «vi skal voldta kona di!», utløser det sterk angst.

I følge to kvinnelige flyktningehjelpere fra Hessen i sentralrådet for orientalske kristne i Tyskland, skjer det ofte forskjellsbehandling i mottakene som passerer ubemerket i bakgrunnen. De nevner for eksempel utdeling av klær. Administrasjonen i mottaket skriver en liste over flyktninger som skal få klær. Listen overlates til tolkene, som oversetter til de forskjellige språkene. Men listene endres. Den som har et kristent navn, ropes opp til slutt, og må nøye seg med det som måtte bli igjen. «Dette er det ingen som får vite om», sier de.

Den kristne eritreiske tolken snakker endel med de muslimske kvinnene i asylmottakene. Hun konstaterer at mange har flere barn, selv om de er svært unge.

Hun prøver forsiktig å opplyse om prevensjonsmetoder. «Da sa mange av kvinnene til meg at vi vil formere oss. Vi må få flere barn enn de kristne. Bare på den måten kan vi utrydde dem.» Når hun svarer med at det faktisk er de kristne som hjelper dem, ble hun avvist med at det er syndig å forsvare kristne.

Myndighetenes reaksjoner på det de får vite om, varierer fra delstat til delstat.

Innenriksdepartementet i Hessen bestreber seg på å beskytte religiøse minoriteter mot overgrep. Et middel mot dette er også at vakt- og tolketjenesten i fremtiden skal omfatte medarbeidere med forskjellige religionstilhørigheter

Situasjonen er verre i Bremen. Der vedtok senatet i slutten av oktober en plan for beskyttelse mot vold i mottakene. Men situasjonen for kristne nevnes ikke overhodet.

Senatet i Bremen slo derimot fast i februar at «ingen overgrep» mot religiøse minoriteter var kjent.

Man stikker kort fortalt hodet i sanden. Det er dessverre nokså betegnende for mesteparten av den offisielle reaksjonen på islamismens fremvekst i Europa. Prisen for unnfallenheten risikerer å bli veldig høy.

 

Katholischer Nachrichtendienst

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629