Sakset/Fra hofta

Hvor selvutslettende den tyske asylpolitikken enn er, kan man ikke si at tyske avislesere aldri er blitt advart. Det siste drøye året har de fått usminkede vitnesbyrd fra en politikvinne som har gått til frontalangrep på muslimers manglende integreringsvilje, en kvinnelig utleiemegler hvis helt normale opptreden var upassende for asylsøkere, en kvinnelig ansatt ved et asylmottak som ikke holdt ut på jobb, og en kvinnelig tolk som fortalte om diskriminering av kristne i asylmottakene.

Blant de siste som har delt urovekkende erfaringer fra tyske asylmottak, er Shams Ul-Haq (bildet), en velintegrert pakistaner med mangeårig tysk statsborgerskap og et normalt yrkesliv bak seg.

shams-ul-haq-wikimedia-commons
Shams Ul-Haq, foto: Wikimedia Commons
 

Den 41 år gamle mannen har arbeidet undercover ved å utgi seg for å være asylsøker, og har skrevet bok om sine observasjoner. Han ble nylig portrettert i Die Welt.

I Eisenhüttenstadt kalte han seg Raja. I Potsdam Osman. I Berlin-Tempelhof klorte han ned «Wakar Ahmad» i navnerubrikken. I den sveitsiske grensebyen Kreuzlingen bad han om asyl som Jamal. Kun etternavnet Ahmad var hele tiden det samme. Det er upåfallende, har stor utbredelse og passer overalt – uansett om man opptrer som pakistaner, inder eller iraker.

Det virkelige navnet på mannen er Shams Ul-Haq. Han har sin egen bolig i Offenbach, og er tysk statsborger siden 2001. Han ble født i Pakistan, men kom 15 år gammel selv som asylsøker til Tyskland.

Ul-Haq ble etterhvert freelance-journalist med terrorisme som spesialfelt, og i den forbindelse begynte han å spille asylsøker – med rufsete utseende og oppdiktet livshistorie. Etter hans oppfatning er terrortrusselen i Tyskland mye høyere enn myndighetene vil ha det til. Den som snakker om 500 personer identifisert som mulige terrorister eller terrorstøttespillere, kan trygt slenge på en null, mener han.

Forholdene på asylmottakene er ideelle for rekrutterende islamister:

Ul-Haq ville se og høre hva som faktisk skjer bak murene til disse leirene. I boken Die Brutstätte des Terrors (terrorens rugekasser) beskriver han nå hvor tom hverdagen for flyktninger kan være, hvordan mye støy, trange forhold, dårlig mat, aggressive vakter og elendig hygiene kan gå en på nervene. Og han anser det som sannsynlig at den resulterende dårlige stemningen blant beboerne kan bli en risiko. Han advarer: «De store asylmottakene gir grobunn for salafismen og ekstremismen.»

41-åringen har selv kjent på kroppen hvordan asylantenes tilværelse er. Han har sovet i tilfluktsrom, turnhaller og flyhangarer, måttet kle av seg fremfor sikkerhetsvakter, løyet på seg ryggsmerter for å skaffe bedre innkvartering – og fremfor alt snakket med mange andre, mer eller mindre ekte asylsøkere. Ul-Haq nevner de religiøse fanatikerne med langt skjedd og islamistuniform spesielt:

«De kalte seg frivillige hjelpere, og tok med seg folk i moskeen.»

Mon tro om noen av hjelperne på norsk jord har hatt lignende hensikter? I så fall har de kanskje også benyttet en fremgangsmåte som journalisten beskriver i detalj:

Etter det Ul-Haq beskriver er salafistenes opptreden slu og perfid. Med pene ord og en atmosfære av tillit blir det først bygget tillit. I moskeen serveres det mellom bønnene ofte mat som er krydret på hjemstedets maner, og ikke smaker så lite som maten i asylmottaket. Noe senere blir flyktningen man har i kikkerten, bedt om en liten tjeneste, for eksempel et ærend om å bringe noe til en annen predikant, også i en radikal moské. Også denne får mannen med på hyggelige samtaler, og båndene blir stadig tettere.

Når tillitsforholdet er etablert, begynner villedelsen:

Med usanne opplysninger opprøres folk målbevisst, slik at de tar feil side. «Man forteller at alle i Tyskland må konvertere til kristendommen, eller andre lignende ting», sier Ul-Haq. Jo dårligere forholdene er i asylmottakene, desto mer mottagelig er de rotløse personene for fatale budskaper. «Slik gjør vi det lett for islamistene å finne nye jihadister blant hundretusenvis av flyktninger.»

På bakgrunn av sine egne eksperimenter stiller journalisten et stort spørsmålstegn ved sikkerheten omkring asylantene. Politiet påstår at de har god kontroll på personopplysninger, fotografier og fingeravtrykk. Ul-Haq tviler på systemets effektivitet:

I noen av mottakene har Shams Ul-Haq oppholdt seg i opptil en uke, uten å legge frem hverken pass eller andre papirer. Han er aldri blitt avslørt som tysk eller som gjentatt asylsøker. Det er riktignok blitt tatt fingeravtrykk, men disse er åpenbart ikke blitt sammenlignet med de som er tatt i andre mottak. «Man må bare ikke oppgi samme for- eller etternavn eller samme fødselsdato, ellers blir man oppdaget.»

Det er tilsynelatende mange som utnytter situasjonen for det den er verdt:

I leirene har han møtt mange som muligens har gjort lignende ting. En pakistaner hevdet for eksempel å ha rettet flere titalls asylsøknader rundt omkring i Europa, for slik å ha innkassert flere tusen euro i måneden. En libyer fortalte Ul-Haq at han hadde studert i Tyskland i tre år, og nå var ment å reise hjem. Han kastet da passet sitt, søkte om asyl og lot som om han ikke kunne tysk.

Ul-Haq mener at mange flyktninger som har bodd lenge i Tyskland, ofte vender tilbake til asylmottakene for å spise. Det er mye gratis å få der – ikke bare mat, men også klær, legehjelp, en seng, trådløst nett, i den senere tiden også lommepenger.

Estimatene hans av terrortrusselen bygger ikke på massive data og statistikk, slik nesten alt av en eller annen grunn må gjøre for å bli tatt på faglig alvor i våre dager, men på den mye vanskeligere jobben – som en gang var høyere prioritert – kalt «human intelligence»:

Han må riktignok bygge på det han hører bli sagt og stole på magefølelsen. «Det er naturligvis ingen som forteller meg at de er landet for å sprenge en bombe.»

Men i Berlin har han for eksempel flere ganger fått høre at den islamske staten har sovende terrorceller i byen. I Eisenhüttenstadt har Ul-Haq spesielt lagt merke til tsjetsjenske mujahedin. Delstaten Brandenburg har et spesielt ansvar for borgere fra den russiske føderasjonen. En tidligere mujahedin stod nærmest og overvåket utdelingen av lommepenger. En annen tsjetsjener har vist ham bilder av seg selv med våpen på mobiltelefonen, sier Ul-Haq.

Innenriksdepartementet i Brandenburg har tatt vitnesbyrdene om vervingsforsøk alvorlig nok til å holde ekstraordinære møter om saken.

En bestyrerinne ved et asylmottak bekrefter endel av det Ul-Haq sier. Noen asylanter skryter av at de har begått krigsforbrytelser. Hun tar det nokså pent, og sier det er vanskelig å kontrollere om det er riktig. Men burde ikke slike uttalelser i seg selv uten videre diskvalifisere en fra å få asyl? Det er en mager trøst at ikke alle som viser tegn til radikalisering ender som terrorister. I følge Ul-Haq betyr ikke det nødvendigvis at de er ufarlige:

«Mange av dem brukes bare som håndlangere. De fjerner opplysninger fra datamaskiner, eller de gjør budtjeneste. De regnes som kanonføde, og når en celle blir sprengt, er disse de første som blir arrestert av politiet.»

Men en og annen blir muligens opplært til å bli sovende terrorist, frykter Ul-Haq, og lever dermed enn så lenge upåfallende i Tyskland, helt til det en dag kommer ordre om å slå til.

Saken er at hverken Tyskland, Sverige, Norge eller andre europeiske land har den fjerneste anelse om hvor stor femtekolonnen er, ei heller hvordan dens medlemmer vil opptre hvis krybben blir tom.

 

Die Welt