Norman Rockwell maktet på makeløst vis å portrettere amerikanernes optimisme og pågangsmot. De reddet Europa to ganger fra seg selv. Vil de komme til unnsetning en tredje gang? Det ser ikke ut til at europeerne engang forstår hvilket uføre de er i. De er mer opptatt av å distansere seg fra Trump.

Antall notiser som kan støvsuges fra europeiske nyhets­kilder om politi­reaksjoner mot potensielle terrorister, er såpass stort at det omtrent ville fortone seg som bakgrunns­støy å rapportere om alle sammen. Informasjonen man kan trekke ut av det, er ikke stort mer enn at terror­faren er vedvarende og at sikker­hets­myndig­hetene har sin fulle hyre med å håndtere den.

I noen saker fremkommer det imidlertid litt flere interessante opplysninger. Tirsdag meldte Die Zeit at en 17 år gammel syrisk asylsøker som hadde tatt seg ulovlig til Tyskland i 2015, ble pågrepet av en spesial­kommando i et mottak for enslige mindre­årige asyl­søkere i Gerswalde, Brandenburg, mistenkt for plan­legging av et selvmords­attentat i Berlin.

Det tyske innen­riks­departementet erklærte at det ikke hadde vært noen umiddelbar fare for angrep. Spreng­stoff eller propaganda var ikke blitt funnet – ei heller forbindelser til personer med spreng­stoff, må man anta. Det som hadde utløst pågripelsen, var en melding som 17-åringen – siden identifisert som Nidal A. – hadde sendt til sin egen mor via WhatsApp, hvor han skulle ha forklart sine intensjoner, tatt farvel med henne og sagt at han viet seg til jihad.

Onsdag, altså i går, meldte Die Welt at terror­mistanken ikke var bekreftet, og at 17-åringen ville bli satt på frifot. Samtidig kunne man opplyse om at han i løpet av de foregående månedene var blitt radikalisert i asyl­mottaket. Og i en presse­melding fra politiet i Brandenburg het det at de uansett ville fortsette å gjennom­føre risiko­avvergende tiltak.

Tysk politi tar altså ikke sjansen på å anse ham som heeelt harmløs, men de tror ikke at han kommer til å gjennom­føre et selvmords­attentat med det første. De vil fortsatt bruke ressurser til å passe på ham. Men ikke noe av dette får juridiske konsekvenser for 17-åringen. Han er fortsatt å anse som en person som søker Tyskland om beskyttelse.

Dette er ikke bare et kjempe­messig paradoks, det bærer også bud om monumentale kostnader. Hvor mange unge asyl­søkere som Nidal A. finnes det der ute? De tallrike terror­sakene avtegner etterhvert en nokså klar profil av den typiske gjernings­mannen, og Europa produserer nye på løpende bånd.

Som sagt, det er mange lignende saker, men vi hører sjelden om dem, og enda sjeldnere settes de i sammenheng. Men for noen er det jobben deres:

Corriere della Sera skrev tirsdag om en sikker­hets­konferanse som var blitt holdt dagen før i Berlin. Her fortalte lederen for den tyske sikker­hets­tjenesten Verfassungs­schutz, Hans-Georg Maaßen, at IS har intensivert sine anstrengelser for å rekruttere terrorister i sosiale medier. Rekrutterings­metodene blir stadig mer raffinerte. Mentorer går en lang vei sammen med den potensielle terroristen.

Og det hele skjer ved hjelp av krypterte forbindelser på internett. I den sammenheng er etter­retnings­samarbeidet med amerikanerne ifølge Tysklands innen­riks­minister Thomas de Maizière helt essensielt: Sju sannsynlige attentat­menn er blitt stanset i Tyskland, i de fleste tilfellene takket være USAs hemmelige tjenester.

Dette setter den anti­amerikanske veien som Merkel nå har slått inn på, i et lite flatterende lys. Trump har hele tiden sagt at kanslerinnens migrasjons­politikk er «insane», og fått kjeft for det. Ikke desto mindre trenger Tyskland amerikanernes hjelp til å beskytte seg mot sin egen «insanity». Tagesschau siterer de Maizière på at USAs hemmelige tjenester er en «svært viktig kilde til kunnskap», Tagesspiegel på at det trans­atlantiske sikker­hets­samarbeidet er av «dominerende betydning». I et video­opptak av innen­riks­ministeren i Frankfurter Allgemeine snakker han om et dypere samarbeid med USA.

Utad kan man altså rakke ned på USA og si at Europa heretter må ta skjebnen i egne hender, men når voksne mennesker som ikke driver politisk spill, skal ivareta landets sikkerhet, henvender seg man i all stillhet til det samme USA. Når det er selve sikkerheten som trues, opphører skue­spillet, og man innser hvem som er ens egentlige venner.

En strofe i et kjent, for ikke å si beryktet, dikt av Rudyard Kipling lyder slik:

Take up the White Man’s burden
And reap his old reward:
The blame of those ye better,
The hate of those ye guard.

Trump kan meget vel gjøre disse ordene av Kipling til sine egne. At man lar uenighet om klima – klima! – overskygge hjelpen man får til å trygge liv og sikkerhet av det fremste medlemmet av den demokratiske familien, er en skam. Vi bør ikke bli overrasket hvis den amerikanske mann spør seg hvor lenge han vil ha byrden med å vokte dem som hverken kan eller vil vokte seg selv.