Sakset/Fra hofta

Dryppene av nyhetsmeldinger fra asylmottak i Nord-Europa tegner under ett ikke noe flatterende portrett av «flyktningene» som oppholder seg der. Gir dette et skjevt inntrykk, eller gjenspeiler det virkeligheten?

Å dømme etter erfaringene fra et asylmottak i Hamburg som en kvinnelig sosialarbeider forteller om til N24, en tysk TV-kanal som samarbeider med avisen Die Welt, er realitetene på bakken enda verre enn nyhetene som siver ut kan tyde på.

Vitnesbyrd fra innsiden av asylmottak er sjelden kost. I dette tilfellet er det også uhyre sterk kost. «Protokoll over en desillusjonering» kaller de det hos N24.

Men starten var entusiastisk:

Siden høsten 2015 har jeg vært fast ansatt på heltid i et flyktningemottak i Hamburg. Jeg hadde søkt på nettopp denne jobben, og det var akkurat en sånn jobb jeg ville ha. Da jeg endelig fikk tilslaget på jobben i postkassen, var jeg hoppende glad. Endelig skulle jeg få hjelpe til – ikke bare i teorien, men også i praksis for å gjøre en innsats for flyktningene.

Det var derfor med godt humør at jeg møtte opp til min første arbeidsdag i asylmottaket. Jeg var naturligvis spent, man er jo alltid det den første dagen i en ny jobb, men ellers fant jeg meg godt til rette. Kollegene var engasjerte og veldig hyggelige. Riktignok hadde jeg ennå ingen direkte kontakt med flyktningene, men jeg møtte full begeistring hos omgivelsene, og syntes alt var flott.

«Det blir sikkert helt supert å være her,» tenkte jeg for meg selv. I løpet av de neste dagene kastet jeg meg topp motivert over arbeidet. Jeg skulle arbeide med opptil 1.500 flyktninger som var innkvartert på stedet. Jeg var ansvarlig for sosialrådgivningstjenesten, og skulle være kontaktperson for alle flyktninger med sosiale problemer, og hjelpe dem med asylprosedyren eller legetimer hvis de trengte det.

Det skulle imidlertid ikke gå lenge før den harde virkeligheten kom for en dag.

Og så kom de første flyktningene til kontoret hvor jeg skulle drive min sosialrådgivning – og allerede etter de første par besøkene merket jeg at de veldig positive og idealistiske forestillingene jeg hadde om flyktningene og deres opptreden, skilte seg klart fra virkeligheten.

Man kan selvfølgelig slett ikke felle noen generell dom over alle flyktninger. Mange av dem er svært vennlige, takknemlige, integreringsvillige og glade for å være her. Men for å være ærlig er 90 prosent av dem jeg møter snarere ubehagelige å ha med å gjøre – de er dessverre ikke slik som jeg tenkte meg.

fluechtlinge-hamburg_620x349
90 % er ubehagelige å ha med å gjøre …

Sosialarbeideren har en forferdelig liste med anklagepunkter mot asylsøkerne.

For det første er mange av dem ekstremt kravstore. De kommer til meg og forlanger at jeg straks skaffer dem leilighet og en fin bil – og samtidig disker opp med en bra jobb. Jeg må det, for det er jo det jeg sitter der for, og det er jo derfor de er kommet hit. Hvis jeg avviser dette, og i stedet prøver å forklare dem hvorfor det ikke går, blir de ofte støyende – og noen ganger svært aggressive.

Noen truer med sultestreik eller selvmord. Andre gjør enda verre ting:

Til en kvinnelig kollega av meg som opprinnelig kommer fra den arabiske verden, skrek de en gang: «Vi skal halshugge deg!». Av denne og lignende grunner har politiet vært hos oss flere ganger i uken.

Den ukorrupte mentaliteten kræsjer mot den korrupte:

For det andre gir de ofte svært upålitelige opplysninger. De kommer til meg og har papirene sine med seg, og forteller så en historie som slett ikke kan stemme. Men de fortsetter å holde fast ved den, og jeg kan først bli sikker i min sak etter å ha snakket med kollegene mine. Da sier de ofte at den samme personen hadde vært hos dem dagen før, og da fortalt alt sammen noe annerledes.

Det var for eksempel en beboer som kom til meg med et utvisningsvedtak og lurte på hva som ville skje nå. Jeg forklarte ham det, og så gikk han. Kort tid etterpå kom han til kollegaen min, og viste plutselig frem helt nye identitetspapirer med et annet navn, og sa at han var mannen med dette andre navnet. Dermed ble han ikke utvist mer, men bare flyttet til et annet mottak.

I Tyskland er punktlighet en dyd. I Midtøsten med omegn er det ikke så nøye:

For det tredje er det sjelden de holder avtaler. Jeg bestiller jo legetimer for flyktningene. Alle sammen må gjennomgå en grundig undersøkelse, hvilket innebærer røntgen, vaksine og en generell kontroll. Men mange av dem vil fortsatt ha enda flere leger, fremfor alt ortopeder eller tannleger. Så jeg setter opp avtaler for dem, men de møter ganske enkelt ikke opp til avtalt tid. Dette skjer så ofte at legene nå har bedt oss om ikke å avtale så mange timer – men hva skal jeg da gjøre? Jeg kan ikke simpelthen avvise anmodningen om en time bare fordi jeg mistenker at den som spør kanskje ikke dukker opp.

Endelig er kvinnesynet et helt annet hos asylsøkerne:

Og for det fjerde, som for meg er det verste: Noen av flyktningene har en nedlatende holdning til oss kvinner. Det er velkjent at det først og fremst er enslige menn som kommer til oss, jeg vil anslå omlag 65 eller 70 prosent. Alle sammen er unge, bare rundt 20, høyst 25 år gamle.

Og en del av dem har overhodet ikke respekt for kvinner. De finner seg i at vi er der, det må de jo også, men de tar oss ikke alvorlig i det hele tatt. Hvis jeg som kvinne sier noe til dem eller vil gi en beskjed, hører de knapt nok etter. De anser det umiddelbart som noe uviktig, og henvender seg deretter ganske enkelt til en mannlig kollega. De har ofte ikke annet enn et foraktelig blikk til overs for oss kvinner – eller til og med et påtrengende sådant.

De plystrer høyt etter en, roper deretter noe etter en på et fremmed språk som hverken jeg eller de fleste av kollegene forstår, og ler. Dette er virkelig svært ubehagelig. Noen ganger har de til og med fotografert noen med en smarttelefon. Helt uten videre, uten å spørre, selv om det har kommet protester. Nylig gikk jeg opp en nokså bratt trapp. Da løp noen av mennene etter, og gikk opp trappen noen trinn bak meg, hele tiden mens de lo, ropte og snakket – om meg, går jeg ut fra.

Andre kvinnelige kolleger av henne har opplevd det samme. De sier at det ikke er noe man kan gjøre, det er en del av jobben. Hun prøver derfor å ignorere det hele. Det er ingen permanent løsning:

Jeg har gått videre med blikket rettet fremover når noen har plystret eller ropt noe etter meg. Jeg har ikke sagt noe og ikke fortrukket en mine, for ikke å gi dem følelsen av at de kan såre eller påvirke meg.

Men det har ikke hjulpet. Det har til og med blitt verre – særlig i de siste ukene, for å være ærlig, etterhvert som det er kommet stadig flere menn fra Nord-Afrika, fra Marokko, Tunisia eller Libya, hit til mottaket. De var enda mer aggressive. Da kunne jeg ikke lenger late som ingenting – og jeg reagerte. For ikke å utsette meg for verre ting.

Sosialarbeideren begynner rett og slett å oppføre seg som en annen person:

I praksis betyr det at jeg har begynt å kle meg annerledes. Jeg liker egentlig å gå i noe tettsittende av og til – men nå gjør jeg ikke det lenger. Jeg bruker bare løstsittende bukser og høyhalsede overdeler. Sminke bruker jeg uansett lite av, høyst en dekkstift.

Og jeg har ikke bare forandret den ytre fremtoningen min for å beskytte meg mot denne påtrengenheten. Jeg oppfører meg annerledes også. Så jeg unngår for eksempel å bevege meg på de stedene hvor det ofte oppholder seg enslige menn. Og hvis jeg må det, prøver jeg å gå raskt forbi, uten å smile til noen, for ikke å bli misforstått.

Men vanligvis holder jeg meg om mulig på det lille kontoret mitt, selv på dagtid. Og jeg tar ikke lenger banen til eller fra jobb – for i det siste har noen av de unge mennene fulgt etter en kvinnelig kollega av meg inn på stasjonen, og sågar forulempet henne på toget. Det vil jeg beskytte meg mot, så derfor tar jeg bilen.

Når hun gjør opp regnskap over alt dette, erkjenner hun at situasjonen er fryktelig. Men hun har ikke noe valg. Skulle hun bare la seg herse med?

Fra de sentrale myndigheter er det ingen hjelp å få. Om man ringer presumptivt ansvarlige i innenriksdepartementet eller flyktningeetaten, er det ofte ikke noe svar å få på telefonen. I uføret blir sosialarbeideren sittende igjen alene.

Der sitter hun ikke godt:

Jeg kan altså ikke gjøre annet enn å si opp. Det alternativet har jeg alltid utelukket. Jeg liker kollegene mine svært godt, flyktningebarna også. Og jeg var jo så overbevist både om jobben og hele saken i seg selv. Da er det svært vanskelig å innrømme overfor seg selv at dette var noe ganske annet enn det man hadde forestilt seg. Og selvfølgelig ville en oppsigelse være nettopp en slik innrømmelse.

Jeg vurderer likevel aIvorlig å gjøre det. Mange kolleger har også lyst til å si opp. For de holder ikke ut lenger. De orker ikke å se hvor galt alt går her, og at de ikke kan gjøre noe med det. Og for å være ærlig holder ikke jeg ut lenger heller».

Og neste gang et Gutmensch er på TV for å gråte på vegne av det som angivelig er stakkars verdig trengende flyktninger fra livsfarlige krigsområder som har rømt for livet til et Nord-Europa som har å stille opp med full pakke, kommer han eller hun til å ignorere eksistensen av dette vitnesbyrdet – såvel som hele resten av det berget av etterretning som klart forteller at det jevnt over ikke er førstesorteringen av unge menn fra det utvidede Midtøsten som har tatt bolig blant oss.

Den får se på den som har mage til det.

 

N24