Sakset/Fra hofta

Det å føle et minimum av tilfredshet med asylpolitikken i Nord-Europa, krever en evne som ikke er så mange forunt: å kunne leve godt med skrikende selvmotsigelser. En av disse selvmotsigelsene er at personer som antas å være flyktninger, tvinger andre i samme situasjon til å flykte videre fra det stedet hvor begge parter antas å ha funnet en trygg nødhavn.

For å leve godt med dette, må man ha evnen til å overbevise seg om at personer som forfølger andre, ikke bare kan gjøre det konsekvensfritt, men at de selv også har krav på å beskyttes mot angivelig forfølgelse fra et helt annet sted på planeten. Deres offerstatus må ikke trekkes i tvil.

Den ekle virkeligheten utfordrer denne skjøre mentale virkeligheten, men den skildres jo ikke så ofte. Men i Die Welt gjør de det rett som det er.

Germany-Headline-News-Now-Protesters-demonstrate-with-a-banner-saying-Refugees-welcome

I de tyske asylmottakene skjer det ofte angrep på kvinner, kristne og homofile, skriver den tyske storavisen. Situasjonen er så ille at mange av dem trenger separat innkvartering. De flykter rett og slett fra asylmottakene.

Sønderrevne bibler, forulempninger, nedrevne kors og til og med slag i ansiktet. Klagene over vold i flyktningemottak avtar ikke. Spesielt utsatt er kvinner, homofile og religiøse minoriteter. I Stuttgart har klagene fra kristne flyktninger over sjikane fra muslimer i mottakene nådd et slikt nivå at kommunen har gått med på å tilby en del av migrantene annen innkvartering i bydelen Neugereut.

Ofrene for denne aggresjonen trengte imidlertid noen utenfor selve asylsystemet som talte deres sak:

Det var en støttegruppe som først og fremst tar seg av assyriske kristne fra Syria og Irak, som forlangte dette drastiske og omdiskuterte tiltaket. Sentralrådet for orientalske kristne la ut en appell rettet til kommunen på nettet. Den ble undertegnet av nesten 17.000 personer.

«Vær så vennlige å opprette felles innkvartering for de fordrevne kristne i Stuttgart-Neugereut, for slik å skåne dem for fortsatt forfølgelse, som de stadig vekk blir utsatt for i de felles mottakene.»

For den som har bare overfladisk kunnskap om konfliktlinjene i Midtøsten, kan det umulig virke som noen god idé å late som om disse på magisk vis blir borte når mennesker fra regionen kommer til Europa. Det er ikke desto mindre offisiell politikk, som tilsynelatende ikke trenger å være hverken fornufts- eller erfaringsbasert:

Sven Matis, en talsmann for lokalmyndighetene i Stuttgart, forteller til Die Welt at det ikke forelå noe grunnlag for å anta at denne gruppen som hadde flyktet fra Irak og Syria, var truet. Men: «Etter en samtale med støttegruppen gikk vi med på at de kunne velge ut 30 kristne flyktninger, som kan flytte til mottaket i Neugereut i april.»

Kommunen er åpenbart klar over sprengkraften i vedtaket, for Matis sier at man i utgangspunktet ikke ville skille mellom ankommende flyktninger etter religion og etnisitet. Men det er nettopp hva Den evangeliske arbeidsgruppen (EAK) tilhørende partiet CDU i Stuttgart forlanger av lokalmyndighetene og bystyret.

I den beskjedne grad de utopiske flerkulturelle forestillingene i politikken viker plass for virkelighetsorienteringen, er det altså takket være spontane initiativer fra menige kristne partimedlemmer i CDU, og ikke noen større innsikt eller besluttsomhet hos partiledelsen.

EAK-­formann Stefan Walter begrunner sine synspunkter med økt beskyttelsesbehov. «Nesten alle de kristne flyktningene kommer fra land der kristenforfølgelsene er på sitt verste,» sier han til Die Welt. Kommunens pålegg om at flyktningene skulle ordne opp seg imellom, er til hinder for den nødvendige beskyttelsen, og er en hån mot ofrene for islamistisk undertrykkelse. «Kristne flyktninger skal ikke være forsøkskaniner for integreringseksperimenter.» Allerede denne uken vil CDU i Stuttgart legge fram et forslag der kommunen oppfordres å gjøre mer for å beskytte de kristne flyktningene i mottakene, sier Walter.

Alle involverte er hensynsfulle nok til ikke å rette oppmerksomheten mot dem som skaper dette sekundære beskyttelsesbehovet. Det snakkes om «konflikt», som om det var to kamphaner med jevnt fordelt skyld. Er man redd for å innse at den aggressive delen av islams natur ikke bare er kommet til Europa, men nå begynner å føle seg ganske komfortabel? Som med mafiaen har man intet sett og intet hørt, og dermed sier man ingenting heller.

Martin Lessenthin, talsmann for styret i Det internasjonale selskapet for menneskerettigheter, sier at han kjenner til flere konflikter i mottakene i Baden-Württemberg, men også i Nürnberg og Berlin. Det er særlig yezidier og kristne som utsettes for vold og diskriminering. Men etnisk og religiøs atskillelse holder han hverken for å være gjennomførlig eller ønskelig. «For enhver som kommer hit, gjelder fra første dag tysk rett med full kraft. Den som reagerer på aggresjon med etnisk eller religiøs adskillelse, bidrar til ghettodannelse, som kan lede til alvorlige omveltninger.»

For Lessenthin er altså lysten til å løse problemer som alt er oppstått, mindre enn redselen for det han mener er fremtidige problemer. Men ghettodannelsen er jo allerede et faktum i samfunnet utenfor asylmottakene. Han snakker som om det ikke fantes. Hva annet er dette enn et kjempemessig Stockholm-syndrom?

I mellomtiden gjør man så godt man kan for å ta seg av dem «Stockholms» gisseltagere lar det gå verst utover:

Men på hemmelige steder i delstatene Baden­-Württemberg, Niedersachsen og Schleswig­-Holstein bor det til sammen 1.100 traumatiserte kvinner og jenter, alle sammen ofre for IS’ terrormilits. Baden-Württembergs ministerpresident Winfried Kretschmann (De grønne) opprettet spesialprogrammet, som skal hjelpe til sammen 1.100 kvinnelige IS-ofre, og sikret dessuten mesteparten av finansieringen over delstatsbudsjettet. Kvinnene fra Nord-Irak og Syria, mange av dem yezidier, ble mishandlet og misbrukt seksuelt, og mange av dem ble holdt som slavinner og skilt fra sine familier.

Kvinnene er fordelt på kommuner i hele Baden­-Württemberg. I tillegg har Niedersachsen som første delstat sagt seg villig til å overta 70 personer fra denne særgruppen, som ikke faller inn under den vanlige fordelingsnøkkelen for flyktninger. Også i Schleswig-Holstein bor det i mellomtiden et lite antall kvinner. De fleste av dem forsørges av Baden­-Württemberg. Ved siden av et trygt oppholdssted og en sikker tilflukt tilbyr også delstaten hjelp og støtte fra både leger og psykologer.

I Freiburg bor kvinnene på hemmelige adresser. Hva er grunnen til hemmeligholdet? Det skyldes ikke bare et rent psykologisk behov for ekstra trygghetsfølelse.

IS overvåker prosjektet, sier Klaus-Peter Murawski, som er sjef for delstatsforvaltningen i Baden­-Württemberg.

Vi presiserer det for sikkerhets skyld: IS har evnen til å overvåke – i Tyskland! Og hvordan gikk så det til, om vi tør spørre?

Sikkerhetspolitiet i Norge sier gjerne at de ikke har noe grunnlag for å mistenke at asylanter de ikke vet hvem er, har noe med IS å gjøre. Hvor konkret grunnlag må de egentlig ha? Er det «konspiratorisk» å tenke seg frem til det man ennå ikke har ugjendrivelige, håndfaste bevis for? Er ikke noe av vitsen å komme fienden i forkjøpet?

Noen har reelt behov for beskyttelse:

Ofrene for seksuell og annen vold – den yngste bare åtte år – har det gått ”riktig dårlig” med etter ankomsten til Tyskland.

En som var blitt brutalt voldtatt flere ganger kastet seg i fortvilelsen inn i en brann, og måtte behandles av spesialister på brannsår. De første terapiresultatene har vist at det var riktig å flytte kvinnene ut av delstaten, sier regjeringstalsmann Rudi Hoogvliet.

Også homofile og transseksuelle flyktninger skal ha blitt utsatt for vold i mottakene. Jörg Steinert, som er leder for Lesbe- og homseforbundet i Berlin-Brandenburg, kan fortelle at det siden i fjor har vært en skrittvis økning i overgrepene. ”Spesielt små, feminine homser blir ofte banket opp eller angrepet seksuelt.” I Berlin og Nürnberg finnes allerede separate innkvarteringer, og snart flytter de første beboerne inn.

Problemet er at noen av deres overfallsmenn fulgte etter til Europa.

Skal vi late som noe annet?

Sømmer det seg for frie mennesker å leve både som åndelige og fysiske gisler?

 

Die Welt