Sakset/Fra hofta

Frankrikes president Emmanuel Macron på vei til en forsamling av begge parlamentets kamre i Versailles utenfor Paris 3. juli 2017. Foto: Etienne Laurent / Reuters / Scanpix.

Emmanuel Macrons taushet i løpet av uken som er gått siden fordømmelsen av voldsbruken under demonstrasjonene i Frankrike lørdag den 1. desember, begynner å avtegne konturene av en fransk president som er i ferd med å miste grepet.

I fravær av offentlige opptredener har Macrons kommunikasjoner til omverdenen begrenset seg til beslutningen om å utsette økningen i drivstoffavgiften – et trekk som var ment til å dempe gemyttene, men snarere ser ut til å ha gitt demonstrantene blod på tann.

Under forskanselsen i presidentpalasset – en skjærende kontrast til ekkoet av det hektiske diplomatiet han har drevet med sikte på å forme EU i sitt bilde – begynner det å oppstå rykter om at han planlegger å kunngjøre nyvalg. Kanskje kan et tidlig valg komme på tilstrekkelig kort varsel til at opposisjonen ikke rekker å samle seg, lyder spekulasjonene.

Det at den oppblåse franske presidentballongen ser ut til å være i ferd med å sprekke, burde egentlig ikke komme som noen overraskelse, for det er vanskelig å få øye på noen klare politiske kvaliteter hos Macron.

Partiet han leder, ble rasket sammen i en fei, og har en rekke representanter som også mangler de nødvendige kvalitetene. Hans uventede suksess skyldtes tilfeldigheter, i særdeleshet de uventede vanskelighetene Francois Fillon fikk under presidentvalgkampen i 2017.

Selv var Macron apparatsjik i et sosialistparti som var så morkent at han styrket sine politiske sjanser med sitt sammenraskede alternativ, hvis eneste virkelige fortrinn utover å representere noe nytt, er at det støttes av etablerte institusjoner og medier – kun fordi han ikke er Marine Le Pen. Men med Donald Trump i Det hvite hus og de sosiale medienes økende betydning helles malurt også i det begeret.

Presidenten mangler ikke bare de politiske kvalitetene som kreves i et verv på det nivået kombinasjonen av flaks og mektige venner har gitt ham, han mangler også de personlige egenskapene som behøves.

Det at Macron er en overklassegutt, er egentlig ikke noe handicap for ham – alle franske presidenter har vært dét. Problemet er at han ikke ser ut til å være noe som helst annet enn en overklassegutt, forøvrig en av det uvanlig pompøse og innbilske slaget.

Et kolossalt handicap er det derimot at han ikke har evnen til å skape kontakt med vanlige mennesker. Også president Jacques Chirac hadde den sedvanlige franske arrogansen, men han gav ikke desto mindre inntrykk av å kunne trives i selskap med bønder og arbeidere. Og selv Macrons forgjenger Hollande, som har omtrent like mye karisma som en tømmerstokk, så ut til i det minste å kunne føre en samtale med velgerne.

Så hva slags ressurser kan en tilsynelatende isolert og rådvill Macron diske opp med i den innenrikspolitiske kattepinen han er havnet i? Lite annet enn makten og evnen til å lytte til de rette rådgiverne.

Men den globalistiske og miljøfanatiske politikken han fører, er dømt til å skape enda mer av den sosiale misnøyen som er blitt så utbredt blant globalismens tapere. Situasjonen er med andre ord så delikat at han er nødt til å gjøre noe strategisk nytt og kreativt. Til det kreves et større personlig format enn det Macron besitter.

Frankrikes krise er også vår krise, skriver NRKs Sigurd Falkenberg Mikkelsen. Men det er den neppe, gitt at Norges oljesmurte økonomi enn så lenge sparer oss for en sosial misnøye på den skalaen som finnes i Frankrike. Man fristes nesten, men bare nesten til å si: Gid det var så vel.

 
 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!