Kommentar

Robert Doisneau The Cellist (1957)

For ikke mange ukene siden begikk Erna Solberg sin berømte sammensurium-lapsus, en taktisk-retorisk blemme som skadet henne i folks omdømme helt til koronavirusene dyttet alt annet til side og forårsaket et kraftig, krise-mediert oppsving i statsministerens popularitet. Hva var det hun egentlig sa den gangen, og hva lå bak? Fantes det skjult i utsagnet holdninger med en egen, iboende informasjonsverdi sett opp mot spørsmålet overskriften formulerer?

Den direkte foranledningen til statsministerintervjuet, som sportslig nok fant sted på et båtdekk vesentlig nærmere Svalbard enn Bergen, var den plutselige populariteten til den såkalte Folkeaksjonen mot klimahysteriet et tiltak fru Solberg åpenbart ikke hadde særlig sans for. Oppglødd av antipati og omgitt av vennligsinnede medreisende glapp den sosiale kontrollen, og statsministeren slengte uvørent ut av seg at de angjeldende kritikerne måtte være en blanding (endog et sammensurium) av EU-motstandere, klimafornektere, innvandringsmotstandere og så videre; kort sagt hummer, kanel, kanari og sikkert også det som enda verre er. Det var tydelig at den slags mennesker nærte fruen ikke den ringeste tiltro til, og implisitt (så vidt det var) ble det etterlatt et inntrykk av at sånne burde ingen andre stole på heller. Hva var det for argumentasjon toppolitikeren i og med dette la for dagen?

Jo, Erna Solberg gav til beste et soleklart eksempel på noe som ikke akkurat anbefales innen saklighetslæren, nemlig et vaskeekte ad hominem-angrep, at man tar mannen i stedet for ballen. Sagt mer generelt: Hun konsentrerte seg om å svekke tilliten til personene som fremmet meninger hun ikke likte, heller enn å argumentere mot de samme meningene. 

Slikt er ikke akkurat bra hvis man skal være et forbilde for andre, hvilket statsministeren trolig ønsker, og ganske spesielt ikke når man nytter sin romslig tilmålte mikrofontid til å latterliggjøre meningsmotstanderne. Tross alt finnes blant hennes tilhørere generasjoner av unge studenter og andre ærlige vitebegjærlige som rundt om på norske læresteder er blitt innprentet (jeg håper i hvert fall at det er slik fremdeles) at en sannhet er en sannhet uansett hvem som fremmer påstanden, på samme måte som motsatt en usannhet ikke blir bedre uansett hvor mange konger, statsministre, professorer eller biskoper som påstår den. Ikke minst i et protestantisk samfunn som for lengst har skrotet konventikkelplakaten, burde dette være barnelærdom, en innsikt som sitter dypt i benmargen hos alle samfunnsdebattanter. 

Men statsministeren er selvfølgelig ingenlunde alene om å benytte en slik lurvete diskusjonsteknikk. Appell til autoritet er i ferd med å komme på moten igjen i Norge, formodentlig delvis fordi tilliten mellom styrte og styrende nå er på full fart nedover også i vårt land. Det er dette toppene og deres lydige medier indirekte gir beskjed om hver gang de snakker ned meningsmotstandere, støtter opp om egne oppfatninger ved hjelp av kjøpte og betalte forskeres konklusjoner («97 % av verdens klimaforskere er enige om at …») og rent allment holder seg med et pseudovitenskapelig kremlag innen mediene, akademia og kultureliten som stort sett holder med politikerne om i alle fall én ting: Kritikk fra høyre (ikke Høyre; man liker ikke høyre i Høyre) er uberettiget, uønsket og upassende på alle de vis, kort og godt en aktivitet som viser at man tilhører samfunnets «begrædelige».

Men hvis det nå er så som jeg mer enn antyder, at man ikke lenger kan stole på Erna, Aftenposten og NRK, i hvilken retning skal man da vende nesen etter hjelp? Her er det at det upersonlige spørrepronomen – altså «hva» i stedet for «hvem» i artikkeloverskriften – springer frem og tilbyr sin assistanse. Saken er at vi alle blir så ille tvunget til å forlate den barnlige, tillitsfulle verden der far eller andre voksne ordnet opp, og isteden prøve å få fotfeste på det eksistensielle grunnfjellet: Enhver person er selv ansvarlig for å danne seg sine egne meninger, samle seg kunnskap og smi denne sammen til politiske holdninger og et livssyn som kan være retningsgivende i egen tilværelse. Vanskelig? Ja, bevares, derom hersker ingen tvil, det er både vanskelig og vondt, men sånn er det faktisk å være en fullverdig borger, ikke bare stemmekveg eller klakør for den ene eller andre politiske koryfe som hvert fjerde år ber om din støtte ved valgene. 

Vi må altså selv danne oss et bilde av hvilke nasjonale strategier som skal innrømmes forkjørsrett i landet vi fikk i arv fra forfedrene, hvordan ulike ønskemål skal veies opp mot hverandre og alt det andre som inngår i samfunnsstyret. Visst svarte er dette mye å forlange, for mye dersom vi bærer på en ambisjon om alltid å klare oppgaven perfekt, men likevel er det intet mindre som må være demokratiets fordring når vi beveger oss ned mot maksimalt detaljeringsnivå, altså til spørsmålet om hva det enkelte individ kan og skal bidra med. En betydelig trøst ligger likevel i at heller ikke de største i samfunnet besitter vid så vel som dyp evne til å sette seg inn i alle kompliserte spørsmål; vi har vokst opp med og studert ved siden av slike som Jens, Erna og Jonas, og har ved selvsyn erfart at de nevnte ikke akkurat er overmennesker, de heller.

Men på den annen side: Er ikke «tenke sjæl»-kravet, som det ovenfor fremstilles, litt i overkant elitært eller absolutt? Er det ikke et empirisk faktum at svært mange mennesker innen alle aldersgrupper ikke orker å ta selvstendig stilling til alt det vanskelige som finnes, men gjerne likevel vil øve en viss innflytelse via talspersoner de har tillit til? Jo da, jeg aksepterer innvendingen, i alle fall delvis; vi mennesker er ofte makelige av oss samtidig som vi ikke ønsker å bli umyndiggjort. I mange tilfeller nøyer vi oss med å finne ut hvem vi stoler på, ikke det ideelle hva, og så stiller vi oss pent i rekke bak denne «førstevoterende» eller hans/hennes parti for til rett tid å komme med våre «jeg også»-tilrop. Det er ikke politikk på sitt fineste når dette skjer, men slik er virkeligheten. 

En pragmatisk tilnærming får da bli at man samler sin avhengighet om noen få, strategiske tillitsspørsmål; de som mener så og så, til dem velger jeg å feste lit, mens andre beilere har forspilt sine muligheter i og med sin holdning til de gitte nøkkelspørsmålene. Slik har det historisk vært eksempelvis for kristne som har stemt KrF på grunn av dette partiets ideologiske binding til kristendommen, eller for tidlige tiders arbeidsfolk som holdt seg til Ap i tillit til dette partiets «klassestandpunkt». Man kan si hva man vil om fremgangsmåten, meg har den aldri begeistret, men den har utvilsomt vært virksom. Nå er den imidlertid i ferd med å gå ut på dato; gammeldags partilojalitet fungerer ikke like godt lenger.

Får jeg foreslå en kontrollprosedyre med utgangspunkt i noen få nøkkelspørsmål tilpasset nasjonalsinnede som ikke orker å sette seg inn i norsk partipolitikk så mye at de kan danne seg et personlig bilde av all meningsvariasjonen, og som dessuten har innsett at partienes navn og selvbeskrevne historikk, altså deres egenomtale, gir et svært upålitelig inntrykk av deres faktiske standpunkter? Spør deg selv hvilket av dem som setter Norge og nordmenns interesser først, sammenlignet med hvilke som ønsker størst mulig internasjonal utjevning folkegrupper imellom. Hvilke politikere holder på lokaldemokrati mens hvem går inn for overstatlig lovregulering av hvordan samfunnet skal organiseres? Hvem vil tillate nasjonalstater å forsvare eget land mot påvirkning utenfra og innflytting av fremmede, mens hvem mener at slik «grensesetting» strider mot globale menneskerettigheter? Kort sagt: Hvilke partier og politikere er villige til å forsvare fedrelandet, og hvilke er det ikke?

Du skjønner selvfølgelig i hvilken retning jeg lar spørsmålene gli, hvilke temaer jeg velger å fokusere på og ta opp, og hvilke ikke. Lag gjerne dine egne nøkkelspørsmål ut fra egen oppfatning om hva som er viktigst i livet; slik individuell tilpasning er det alltid plass for, og det som er viktigst for Hansen, er ikke nødvendigvis viktigst for Olsen. Men vær ærlig mot deg selv når du gjør det, og tro fremfor alt ikke uten videre på partienes tradisjonelle staffasje og ulike egenmeldinger når de «selger seg inn» til nye «kunder». Da vil du finne at du sliter med å gjenkjenne dagens Høyre som et konservativt parti, eller dagens Ap som genuint opptatt av norske arbeideres interesser. La ikke støtten til noen av disse avgjøres av tidlige tiders partimeritter, som for øvrig heller ikke er så vanntette når alt kommer til alt og man gransker dem nærmere.

Koronaepidemien kommer til å gå over, og ingen av oss vet hvordan politikken i fedrelandet blir seende ut etterpå. Dagens samling om de regjeringsvante parhestene Høyre og Arbeiderpartiet reflekterer først og fremst de typiske tendensene i alle samfunn; man slutter opp om det eksisterende, kjente lederskapet under krisesituasjoner, slik har det alltid vært. Like typisk er det at slik popularitet igjen vil forsvinne.

Man får holde seg levende for å få se hva som etter hvert utvikler seg. Spennende blir det utvilsomt. Det er langt fra sikkert at det som fortonte seg selvsagt i går, fortsatt vil være det i morgen.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-